Toget har kommet og gått, en gutt var her men er vekk. Tilbake står jeg å ser etter de.. Kunne jeg ha ropt de tilbake, kunne jeg stoppet  verden der og da hadde jeg gjort det. Tilbake står jeg med tomt hjerte og en blandet følelse av  glede og sorg. Jeg vet at det hørtes rart ut, men jeg er så stolt av han, hvor mye han har vokst siden han begynte på videregående. Han er blitt en gutt som viser seg å ha gode tanker og meninger om  hva han vil i livet, han er målbevisst, og selv om man ser at han trenger litt mer tilrettelegging.  Veien er ikke alltid rett frem, ikke alltid at livet går på skinner,  og det har de erfart alle sammen, ja til tross for sine unge 16 år så har han oppdaget at ting av og til må ha en sving eller 2 men at man kommer frem til målet til slutt, ja at man kommer til den stasjonen man vil. Jeg er utrolig stolt av han  og de 2 andre brødrene hans.

Man blir ofte stående og undres, hvor livet går videre, hvor fantastisk det er å være mamma. Jeg vet at man har sine meninger om det å ha barn i fosterhjem men jeg skammer meg ikke. Jeg vet at det er et utall meninger om hvorfor barn havner i fosterhjem men jeg skal ikke ta noe om det akkurat nå, men jeg er likevel en mamma. Og jeg er enormt stolt av alle barna mine. Og det vil det fortsette å være.  Jeg er den som har satt barna mine til verden. Jeg er stolt av de. Uansett hvilken vei de velger i livet, så er det sånn at jeg er stolt av de.

Da har eldste mann reist, toget tar han trygt frem ( håper jeg) og han tar fatt på en ny uke, på skolen. Han får brukt kroppen sin, tankene sine og følelsene sine og han har lært seg at han kan tenke filosofiske tanker ute at det er rart. Han får brukt det han  kan.

Nå har han reist…. jeg står igjen og kjemper  med tårene. Jeg kjenner på at jeg står igjen og vet at han har det godt.