Jeg håper dere får en fin dag, det planlegger jeg å få. Jeg skal i dag som i går ha en hjemmedag ,hvor jeg slapper av og nyter livet, nei da ikke direkte det, jeg har ingen planer, bortsett fra en liten legesjekk, ellers er det rolig i dag. I morgen derimot er det litt anerldes, fordi da er det helg, og helgevask. Vi får L på besøk, han skal være med på det som for oss er årets begivenhet, nemlig #gjørmelabben. Hva er det? Jo det er rett og slett er terreng løp med hund og fører, hvor det er gjørme, vann og veldig vått, og utrolig artig, anbefales for de som kunne tenke seg det. Man støtter en god sak, nemlig Norske redningshunder ( nei dette er ikke et sponset eller et reklameinnlegg) Så siden jeg har legetime så må jeg kjøre mannen på jobben, derfor er jeg litt tidligere våken enn normalt. Men men hva gjør man ikke for å klare å holde avtaler? Er jeg våken? Tja man kan nok diskutere graden av våkenhet, så….. jeg har laget meg en kaffekopp, okay, for å være helt nøye… en sånn nymotens kaffe, Og jeg har tent lysene på bordet, så jeg nyter morgenens stillhet. Bare meg, regnværet , vinden og radioen som står på. Har dere noen planer for dagen i dag da? Håper dere alle får en fin dag. Snakkes
nå er det midnatt og du sover. I morgen starter du på ditt første år på videregående skole og jeg vet at du både gleder deg og gruer deg. Jeg håper du får en fin dag og at du føler deg velkommen på skolen. Jeg ligger her og får ikke sove.Tusen tanker bare flyr igjennom hodet mitt. Tenk om, hva om, dersom… ja alle de gode og de litt mindre gode tankene som bare kommer. Du er jo ganske fersk her, flyttet hit i Juni og jeg håper at du ikke blir eneste gutten i klassen.
Vi gikk tur i kveld med hunden og når vi gikk forbi skolen så kjente jeg på det at nå må du gå veien selv, det er nå livets utdannelse begynner. Jeg kan ikke være med deg og holde deg i hånda. Den tiden er forbi for lengst. Men jeg kan være der for deg om morgenen når du står opp, og jeg er der når du kommer hjem. Jeg vet at du vil få venner, men likevel er frykten ser. At du skal gå alene. At du ikke får kontakt med noen. Ja alle disse tankene man får. Nå er det starten på VGs som du tar fatt på, du vet hva du vil bli. Og du får det til, du er sterkere enn du tror. Ja enn det jeg tror også. Jeg kjenner at jeg er stolt. Stolt av mine 3 sønner som alle starter på noe nytt. Men for deg i midten, du gikk ikke på denne skolen i fjor. Da var du ikke her.❤️ Jeg håper at det blir en god start på din vei.
Glem aldri dette. Glem aldri at du har en verdi. Glem aldri at du gir alt for å bli den beste utgaven av deg selv,
I kveld fikk jeg behov for å bake igjen, jeg tenkte at jeg skulle sende med ostehorn med i matpakka til A når han skal på skolen i morgen. Men de ble ikke direkte horn kan man si, nei mer oste bakst, men det er jo ikke så farlig egentlig eller er det? Næsj det er det ikke, ikke i min familie, for det er smaken som er viktigst. Jeg tenkte at jeg måtte igjen leke meg litt med oppskrift og bakst, så her kommer min egen oppskrift.
2 ss brunt sukker.
800 gr valgfritt mel
1 egg 3
ss kardeomme
1 ts bakepulver.
120 gr smør
6 dl melk,
50 gr fersk gjær
Jeg blandet alt det tørre, kuttet smøret i terninger og puttet oppi det tørre, så tilsatte jeg melk og gjær, jeg kaldhevet det, eller hva man kan si, , og jeg varmet ikke opp , så tilsatte jeg egg og lot dette gå i Kjøkkenmaskinen i 5-10 min, så satte jeg det i en bolle med varmt vann ( altså bakebollen i en bolle med varmt vann) og lot heve i 1 time, laget det som en flat bunn, laget trekanter, fylte med ost, og så formet de, noe som ikke var vellykket. Og så stekes de på 220 grader til de er gyldne. Jeg penslet med et egg, og så strødde jeg resten av posen med revet ost på toppen. De ble veldig gode. Perfekt mat å ha med seg. Og nå er det bare å rydde opp etter seg på kjøkkenet. Kos dere.
Hei. Dette innlegget skrives etter en pm jeg fikk. Det er sånn at jeg ikke mente at denne bloggen skulle bli en slags ” Sutreblogg” som det var en som sa. Jeg mener ikke å svartmale alt som er heller. Jeg mener selv at jeg ikke bare skriver det negative og bare sutrer men jeg har kanskje gjort det, så det beklager jeg. Jeg har ikke planlagt at jeg skal bruke denne bloggen til å sutre. Jeg skrev hva jeg tenker og hva jeg opplever,ja for dette er jo min ” dagbok” men jeg skal endre meg. Det er egentlig så mange ting man kan skrive om, mat, interiør, hund, klesplagg og siste men ikke minst, livet mitt som slankeoperert. Så da blir det vel sånn fremover.En person spurte meg om jeg bar nag eller hat mot menigheten som jeg forlot eller mot resten av familien min, som enda er med i menigheten, siden jeg valgte å si noe om at jeg hadde forlatt menigheten, men nei jeg gjør ikke det, jeg har ingen grunn til det, rett og slett. Jeg valgte selv å ta de skrittet, og har jeg blitt frigjort? Vel jeg kjenner av og til på en følelse av tap.. kanskje tapt barndom, men samtidig har jeg hatt mange fine stunder. Jeg har fått erfart og lært mye og jeg har fått et blikk inn i et “lukket samfunn” om man kan kalle det for det. Men det er ikke det jeg skal fokusere mest på. Jeg vet at jeg er den jeg er mye på grunn av det jeg har. Alle mennesker har vi vår bagasje, men jeg velger å ta vare på den , og bruke den til noe. Jeg beklager hvis jeg har fremstått med en annen tone enn jeg så for meg, det er vel det som er forskjell fra det skrevne ord og det talte ord, man kan ikke se ansiktsuttrykk eller høre på toneleiet når man leser det skrevne ord. Det er jo derfor man må være nøye både med det man skriver men også at man prøver å sette seg inn i hva bloggeren vil formidle. Men nok om det, jeg vil bare be om unnskyldning hvis det er oppfattet at jeg bare sutrer. Ha en kjekke dag
Lørdag og greier jo.. God formiddag, fra et øsende ,og pøsende regnværs sted som vakre Jæren.
Er dere klare for denne dagen da? Håper det, i dag er det siste handledag før skolestart, jeg vet at noen fylker har skolen allerede begynt mens her begynner de på Mandag. Jepp sånn er det her. Akkurat nå har jeg egg til koking, skal lage egge salat sånn at mannen får på maten når han kommer hjem. Ellers er det som sagt handle dag, jeg sender mannen min og junior for å handle inn til skolestarten, alltid litt man trenger, ja men det er vel sånn det er rett og slett. Tror faktisk at han ser veldig frem til skolestart nå så det blir bra. Har dere noen planer for dagen i dag da? Til tross for regn så er det en herlig dag, nytes skal den. Stekt komle til de som vil ha det, og fiskeburger til oss som vil ha det. Rett og slett.
I morges ringte mamma, og som regel er det en god morgen og slike ting men i dag var det litt andre ting, og etter samtalen med henne var det som om 10000 vis av tanker og minner bare spylte meg ned, og jeg kjente at jeg måtte komme meg opp, kle på meg og så sette meg ned med tekoppen og jobbe meg igjennom. Nå var det ikke noe mamma gjorde med meg men jeg får av og til en sånn følelse av at jeg ikke er en del av gjengen. Ja jeg har vel aldri vært det. Jeg har vel alltid vært annerledes, og ikke som alle andre, men jeg er eller var vel vant til at det var sånn. Se for deg følgende scenario. Du inviterer noen jenter eller damer, jeg var ganske så ung så jeg sier jenter, du lager mat, servere god drikke til å alle later til å ha det bra. Neste dag møtes dere på møte og alle takker for seg, det var såååå koselig. Du er fornøyd og glad, og trekker et lettelsens sukk, og tenker at det gikk bra denne gangen. Du smiler av alle de gode samtalene dere hadde, de minnene den kvelden gav og du kjenner at du er glad du har venner. Så går det en uke eller 2 , dere treffes igjen på møte og du plukker opp at de andre sier “takk for i går”, men du, du kan jo ikke takke for i går, for du var hjemme alene, med en god bok og en nydelig tekopp. Du trekker deg litt vekk for du innser at du ikke ble invitert,men så rister du det av deg for å så bare tenke at jaja, det er ingen krise. Men når dette gjentar seg flere ganger så blir man stille og begynner å tenke for seg selv, og man begynner kanskje å lete etter feil hos seg selv. Men sakte men sikkert innser du at du ikke er som de andre, du er ikke en del av gjengen. De kommer ikke til deg fordi de vil, men de kommer til deg fordi de føler at de må.
Skulle så gjerne ønske at det ikke var sånn. Skulle så gjerne ønske at man ikke har det sånn. Kanskje dette har gjort at man setter sine spor i en, at de opplevelsene man får som ung, at man ikke er en del av gjengen gjør en til den man er i dag, jeg vet jeg ikke hadde vært den jeg er i dag uten de livserfaringene jeg sitter inne med. Fordeler og bak deler med alt vet du…. Uansett, hva tenker jeg nå? Jeg tenker at jeg dessverre drar med meg tingene videre, ikke at jeg skal tråkke i de minnene jeg har altså men at jeg av flere grunner ikke alltid tror at folk kommer fordi de har lyst men fordi de ikke vil avvise invitasjonen. Eller at de ikke finner en okay måte å takke nei til. Den følelsen tror jeg sitter dypere i meg enn jeg innser. Etter mange, mange år med det vil det sikkert ta enda lengre tid å avvenne seg fra dette. Er jeg den eneste som har opplevd dette?
Men jeg kan jo ikke bare la det være sånn, det er liksom ikke meg så jeg laget disse kun på brunt sukker, hadde oppi 3 egg i stedet for 2 og litt mindre smør. Og jeg hadde 400 gr peanøtter og sjokolade, eller non-stop, og dette ble resultatet:
Veldig gode, og enkelt og lage de. Jeg gjør som i oppskriften men bare tilsetter litt ekstra. Har bakt de før og da fulgte jeg oppskriften. Og jeg syntes det er artig når det smaker okay av det jeg lager. Jeg har ofte måtte kaste kaker fordi de ikke er gode eller de er mislykket og da er det jo tipp topp når det jeg får til er vellykket. Hva med dere?
Jeg våknet mye senere enn planlagt, men vet dere, det gjorde ikke noe, for jeg droppet dusjen og heiv meg rundt, for å så vaske , så nå kan vi gå helgen i møte med rent hus, eller nesten, for jeg har badet igjen men det er fort gjort. Jeg tenker at det er veldig deilig, jeg vet at grunnen til at jeg fikk det unna er at jeg ikke satte meg ned først, som gjerne har skjedd før. Og det er noe man ikke tenker over, skal liksom bare begynne med nyheter, og en tekoppp så skal man bare….. kjenner dere dette igjen? Ellers er det sånn at jeg tenker at i kveld får vi besøk av de 2 flotte bonusbarna mine og x til mannen min, så da er det en koselig kveld i boks. Jeg trives godt med den gjengen, savner bare de 2 siste av mine barn men de kommer om ikke så lenge. Og vi skal nå slappe av og kose oss. Og på mandag er det skolestart og da er på en måte ting i vanlig gjenge. Og vet dere, jeg gleder meg vilt til det. Men nå er det snart vekking av junior, og få han klar til fotball treningen. Og litt bytte av klær, som han kjøpe i går som bare var alt for stort. Og det er egentlig dagen i dag. Kos dere.
I dag var guttungen på fotball trening og jeg valgte å vindushoppe i stedet for å sitte å se de trene, jeg var bestemt på at jeg ikke skulle noe annet enn det, og jeg klarte det jammen. Så tok jeg meg en rask tur på biblioteket for å sjekke ut noe greier og mens jeg satt der så traff jeg en gammel arbeidskollegia og vi ble sittende sammen å prate. Hun lurte på om jeg var alvorlig syk eller hadde vært det siden jeg var en del mindre siden sist. Jeg fortalte henne at jeg var frisk som en fisk, men at jeg hadde tatt en slankeoperasjon. Svaret hun gav gjorde meg litt betenkt” Ja du er en av de som velger operasjon fordi du er lat og at du er for feig for å innse eller innrømme at du ikke gidder å trene…” Man kan si at jeg ble satt ut, og ikke visste helt hva jeg skulle svare annet enn at ” det er noe du mener, men sannheten er noe annet” Så takket jeg for meg og gikk. Jeg kjente tårene presse på, og jeg var også irritert. Irritert fordi jeg lot dette gå inn på meg, og at jeg ikke svarte bedre. Jeg ve jo så alt for godt at det handler om min egen helse. Det var ikke sånn at jeg bestemte meg på morgenen, gikk til lege og så ble operert dagen etter. Jeg vet også at det er sånn at operasjonen ikke er noe annet enn en start og et hjelpemiddel men jeg må gjøre jobben selv.Ja kg rant av i begynnelsen, men nå er det jeg som står for all arbeidet. Og det er sånn at jeg er stolt av meg selv faktisk, jeg er stolt over at jeg hver dag jobber med meg selv, med hodet mitt, får det mentale på plass. Jeg vil ikke si at det er en lett jobb, men det går, men etter som tiden går etter at jeg må jobbe selv så er det utrolig lett å havne i feil gate igjen. Man finner fort unnskyldninger for å spise feil eller…. ja jeg har vært der, i den blindgaten men heldigvis kommet på rett spor.
Jeg kan ikke forvente at folk skal forstå, de er ikke i mine sko, og har aldri vært i mine sko, bortsett fra når de har lånt de da, men jeg er meg og ingen kan egentlig sette seg inn i mitt ståsted. Ja vi har kanskje felles trekk men likevel vi er alle forskjellige selv om det kanskje virker som vi er på samme hylle i livet. Hvert enkelt menneske er unikt. Jeg kom på dette bildet her: Ofte er det sånn at vi mennesker leter etter grunner til å handle som vi gjør og en del av jobben med å komme hit jeg er i dag, er at jeg har ryddet litt i tankene mine, fjernet det som irriterte eller ødela og gjort plass til det som er viktig. Og jeg har kommet til en slutning at jeg ikke kan bruke hendelser som var før til en grunn for å velge feil nå. Ja jeg spiser sjokolade, chips og slike ting men det er ikke de mengdene, og nå var det heller ikke mat som var hovedgrunn til min overvekt men ja det var en medvirkende årsak. Men neste gang du møter en som er operert, ikke si at det er fordi de var late og ikke brydde seg å gå ned selv. det sårer.
Jeg vet ikke med dere men jeg syntes jeg kjenner tegn til høst ute. Det er passe kjøligere om kvelden, og litt mer tung luft. Samtidig med at det er herlig med dette skifte. Vi har ca 16 dager igjen av sommer måneden men jeg vet jo godt at september kan bli like flott om ikke enda flottere enn august måned. Det er jo sånn det er noen ganger. Men jeg kjenner at det er ikke fristene å ha kortbukse og kortermet overdeler. Og jeg gruer meg til å fryse konstant, uansett hva jeg har på meg så fryser jeg. Lenge leve ull sier jeg, men nok klaging nå.
Ulljakken er på plass, men det er ikke så mye mer enn det jeg har av ulltøy på enda. Men høsten er så mye mer enn det, høsten er lune stunder, tekopp, ullpledd og en god bok i godstolen. Levende lys og koselige samtaler. Og det aller beste, nydelige turer med fantastiske farger på trærne. Det er bare så nydelig. Jeg håper å få til en tur en helg med alle sammen, men vi får se hvordan det blir. Jeg har lært meg til en ting, og det er å ikke legge planer, for det går som regel i knas. Jeg tenker at jeg gjør som jeg pleier, ta en dag av gangen. En annen ting er at jeg skal begynne å planlegge andre ting som skal skje fremover. Eksamen venter på meg, selv om jeg ikke er klar så blir det eksamen enten jeg vil eller ikke. Og så blir det noen små endringer. Så heng med er det jeg pleier å si. HVordan er det med dere? Har dere fortsatt sommer følelsen på plass, eller sniker høsten seg på? Har dere noen planer for høsten da?
Jeg etterlyste en oppskrift på brød som metter ganske mye bedre enn kjøpebrød og finbrød og jeg fikk mange oppskrifter, og forslag, men mange av de var med ulike pose mix, noe som jeg bruker stadig men saken er den at jeg ville lage brød av det jeg hadde i skapet. Og jeg tenkte at hvis jeg bruker en mix av de ulike oppskriftene og så lager min egen variant. Og så ble det……
Her er ferdig produktet. Så hva gjorde jeg? JO her er oppskriften:
2 ss Peanøtter
322 gr frømix av havregryn, chiafrø og gresskar frø. Legges i vann i ca 30-50 min.
2kg mel
5 dl vann
0,5 dl rismelk
3ss lys sirup
2 ts salt
50 gr gjær
5 ts brunt sukker
1 ts rømme
bland dette sammen, få av så mye av væsken fra frøen, mix dette inn i det tørre, heves i 60 min så lages til brød, jeg fikk 3 stykk av dette og etterhev i 45 min- stekes 200 grader i 45 min.
Jeg må si at de ble veldig gode. Og jeg opplevde at det ble saftig og godt, og det lå på benken i hele natt da for å bli avkjølt. Og det ble mange skiver av det. Så i dag skal jeg bake frø fritt brød da A ikke liker frø i brødet men tror ikke at han er den eneste om det nei. Baking er godt for kropp og sjel, eller mest for sjel kanskje siden man kan få ut frustrasjon hvis man har det. Men jeg kan anbefale dette brødet ( om jeg kan si det selv)
