Setter meg foran pc, tenker at jeg skal skrive et innlegg som er rett fra ♥ og ikke tenke mye over det jeg skriver… så har jeg et innlegg klart, sjekker over det, lar det ligge som kladd, leser en gang til og så sletter jeg det, rett og slett fordi det ikke var sånn jeg mente, og at følelsene tok styringen over fingrene og innlegget ble noe helt annet enn jeg tenkte inni meg. Sånn har det vært i hele dag. Rart det der, jeg hadde innlegget klart i morges, men skuldrene var oppover ørene og jeg kjente at jeg tok lett til tårene. Så etter et møte jeg var på, og enda et møte og enda ett, så ble skuldrene lavere og lavere og livet mitt falt litt mer til ro og jeg vet nå hva jeg skal og ikke skal. På veien til det ene møte regnet det skikkelig ute men da jeg kjørte ut av P- plassen der  så skinte solen og jeg stoppet opp og trakk inn den friske høstlukta og så sauene beite, det er nok deres siste dager tror jeg,  i hvert fall for noen av de. Jeg satte meg ned og kjente at tårene kom, de fikk bare komme, og jeg gråt en skvett. Så ringer tlf og ei venninne av meg visste at jeg skulle på møte i dag så hun ville bare si at hun tenkte på meg.  Og etter samtalen  så kom smilet og jeg kjente at det er ganske så sikkert at jeg skal endre retning på den veien jeg er på. Ikke sånn kjøremessig men mentalt. Ikke at jeg er på feil spor men jeg trenger en ny retning. Noen små endringer er allerede gjort, og i dag bestemte jeg meg for at sosiale media er noe jeg skal bestemme meg for å bruke mindre, ja nå som jeg føler at det stormer som verst. Det er som om hele meg ikke er på rett spor, som om jeg rett og slett er som en husløs eller nomade ( følelsesmessig) og det vil jeg endre. For det handler ikke om psyke, det handler ikke om at man er deprimert eller ikke, nei så langt i fra, det som det handler om er at jeg innser at jeg bruker for mye av tiden på sosiale media. Klart når mesteparten av nettverket mitt er der, og jeg er admin i enkelte grupper så må jeg være aktiv men… jeg har andre ting. Som en av de jeg var på møte hos i dag, vi var 3 stykk fra distriktet her. Hun sa” livet går sin gang , små skritt gir et skritt av gangen, kanskje sakte , ja for sakte kan det føles som, men tenk hva dere får med dere av det som skjer rundt dere!!!!!”

Og det er jo så sant. Det er så alt for enkelt å bare stå opp,gjøre det man skal og så bli oppslukt av pc med alle de sosiale media som man er på. Men ute endrer naturen seg. Det er ikke det at det er sånn at man skal droppe ut av alt men hva med å møtes over en kaffekopp eller lignende i stedet for? Eller nyte hverdagen ute for selv om det regner så er det jo ingen grunn til å ikke kle på seg ute klær og så komme seg ut av døra, det er liksom bare at den berømte dørstokkmila er der når det er høst vær ute. 

Noen ganger er det greit å kjøre bil helt alene, tankene kan fare og man kan kjenne på en slags ensomhet som er bra. Og man kan lytte til akkurat den musikken en selv vil uten at noen sier Æsj eller bytt kanal eller… Det er deilig å leve, selv om det stormer i livet. Men man trenger en slik storm, man trenger det for å kunne filosofere litt. Jeg er utrolig glad for at jeg har familien min, jeg har det bra helsemessig og jeg er i ” vater” psykisk sett( om dere forstår) Så selv om morgen var litt sånn møkk var det bare fordi jeg gruet meg til tannlegen, jeg hater tannlegen, ikke personen , men yrket. Luktene og alt gjorde at jeg gruer meg lang tid i forveien. Og da blir det liksom litt sånn svart morgen. Men når man er ferdig da lysner det. Men jeg fikk meg en tankevekker i dag. Nå skal jeg ta fatt og bedre livet mitt på den måten at jeg skal bli den beste utgaven av meg selv. Snakkes

 

 

 

 

 

 

CHANETT

I dag er det enda en regnværs dag. I dag er det ikke sånn at jeg våknet med et smil om munnen men jeg tørket ingen tårer heller. Jeg tenker at det er helt okay at det er slik noen dager, men det betyr ikke at jeg er deppa eller noe sånt men mer tankefull. Jeg har vel vært det de siste 2 dagene , mer enn ellers fordi gamle minner kom opp, tanker og følelser som ikke har vært der på noen år. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle skrive dette innlegget i det hele fordi jeg tenker at det kan veldig, veldig fort føre til sinne, frustrasjon og krangel og det er ikke det jeg vil med det jeg skriver. Det kan også påstås at jeg var og er blind for det som har vært men jeg har ikke vært det, men jeg har vel sett ting på en annen måte enn jeg gjorde før. Er det ikke alltid slik da at når man forlater noe så ser man det med helt andre øyne? Jeg tror det gjelder de aller fleste ting, er dere ikke enige? Jeg må si at jeg ikke planlegger å starte noen stor diskusjon rundt dette men jeg føler vel at jeg må skrive av meg det jeg tenker, for på den måten så fjerner jeg en del av ” byrden”av tankene mine. Og noen ganger hjelper det og andre ganger…… vel det får bare tiden vise. Så her er det bare å kjøre på.

Jeg har jo ved flere anledninger skrevet at jeg forlot ” barnetroen” min eller menigheten jeg hadde vokst opp i og at det var ikke like lett å ta det valget men at det var det som var det rette for meg. Jeg kom til den slutningen men det var ikke snudd på dagen. Lykken jeg trodde jeg hadde når jeg var ” Innenfor”  er ikke den lykken jeg kjenner når jeg er utenfor. Og mitt liv harmonerte ikke med det jeg var vokst opp i Så kommer det som gjorde meg tankefull, og jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen. https://www.nrk.no/norge/_-hvorfor-skal-religionsfrihet-trumfe-alle-andre-rettigheter_-1.14737549 Og jeg står da igjen som et stort spørsmål. Så det er ikke sånn at jeg prøver å dekke over noe eller si at jeg er hjernevasket, for jeg ser svakhetene men jeg tenker at det er jo sånn at det er jo ikke bare denne gruppen som har det slik, det finnes jo en rekke andre samfunn som har det på samme måte. Så hva er det da som opprører meg med dette, hvis ikke det er sant? Jeg vet ikke, annet enn at jeg ble uvel når jeg hørte dette på nyhetene. Og jeg krympet meg fordi jeg visste at faren for at det skulle bli en diskusjon rundt dette, og at FB kom til å flomme over med innlegg som omhandlet dette. Men at de som snakker om det er de som er uten egenerfaring, at de på mange måter kun hører på rykter. Men jeg skal være litt dum, jeg skal ikke gå innpå hver enkel side av denne saken. Så hva er da vitsen med dette innlegget? Jeg vet ikke, faktisk. Annet enn at det ikke alltid er sånn som noen vil ha det. Men på en annen side, hvordan kan man vite at min side eller min erfaring er jevnt over  det rette? Jeg har jo tidligere snakket negativt om denne gruppen? Jeg har det, men handler om helt andre sider, at det ikke er alltid sånn at man har samsvar mellom liv og lære men at man må se helheten. Så jeg skal ikke skrive noen forsvarstale, det er ikke det jeg vil men jeg tror at det er viktig at man tenker at media blåser ting stort opp. 

Fra stor til liten, fra rund til smal, fra tjukkas til trenings person….. Hørt det før eller tenkt det , eller er du i en av de gruppene? Vi mennesker har jo veldig lett for å sammenligne oss med andre og man vet at i mange sosiale media grupper kan det fort bli at man finner sine ” likesinnede” og man begynner å fortelle om sin vei fra tykk til tynn. Det som er bra er at bak hvert eneste menneske sin historie så er det masse erfaring. Noen har opplevd at man mister seg litt på veien. Og mange av oss opplever at vi mister ikke bare kiloene og cm men at man også endrer personlighet. Man blir kanskje overfokusert på klesinnkjøp( kremt…. kjenner ikke noe til det…. not .. haha) eller de tar 1000000 vis av selfier og legger ut eller, ja listen er lang.  Det er ikke noe galt i noen av tingene fordi det handler jo egentlig om at det er en stor del av prosessen, og at man må venne seg til nye tanker, ny følelser, og det handler jo også om at man er stolt av den man er blitt, eller blir, at det til tross for manges meninger handler om at man har en stor jobb bak seg men også en stor del arbeid foran seg.

Men det som er sikkert er at man blir ikke nødvendigvis mer hardhudet eller mindre nærtagene. En sa til meg at jeg hadde endrer meg fra tjukkas til lyktestolpe, vel det var sikkert ikke veldig vondt ment men samtidig så var det litt sånn, tja ikke så lett å oppfatte hva man egentlig vil mene med det.  Så nei. Og en ting er sikkert, vi må heller aldri glemme at vi selv har vært kalv. Hva jeg mener med det? Jo vi kan kanskje glemme oss litt i forhold til hva vi sier til de som akkurat har påbegynt veien mot en slankere hverdag. Når noen stiller oss et spørsmål som har med operasjonen eller andre sider av operasjonen å gjøre , hvordan svarer vi da? En ting er sikkert og det er at det er mange meninger om dette men vi vet jo selv hva som var beste løsningen for oss selv. Det viktigste man ikke må glemme er at man har tatt valget selv, stort sett er det veloverveid, og veien fra vi startet til der vi er i dag har ikke vært bare lett som en plett. Men jeg vet at uansett hva man sier så er det slik at det er mange fordommer og meninger. Bare ikke døm noen for det valget de tok. 

 

klem

God søndag. Er dere klare for denne dagen? Ja altså la meg si det sånn, jeg har startet dagen for lengst jeg altså men ikke hatt tid til å blogge før nå. Jeg må nok prioritere andre ting før bloggen fra tid til annen. Selv om det ikke føles sånn noen ganger men hallo. Vi har vært i Haugesund område på besøk. Og da havnet jeg i baksete fordi A øvelseskjører for tiden og når mannen min er med, da sitter jeg bak. Mer en gjerne. Men jeg blir jo da bilsyk så det blir ikke like artig hver gang kan man si. Men vi har kost oss masse. Deilig vær, litt kjølig med deilig, hyggelig selskap og ja det meste. Så det var en deilig tur, jeg tok noen bilder men da familien min er på hvert eneste bilde, blir det ikke noe av de her inne. Hjemme ventet nybakt pizza og jeg kjenner at det var deilig å komme seg hjem. Så nå er det dusjen og så er det natta.

I dag har det vært mange, mange tanker i hodet. Jeg våknet til et humør som var bra, men når jeg kikket ut vinduet så regnet det, ikke bare litt men i bøtter og spann. Jeg kjente at humøret sank mange hakk, men så ble det en hyggelig dag likevel. Jeg vekket A med lapper, og laget mat( lunsj) til min kjære.  Nå er det jo ikke lenge til at jeg lukker pc og tar kvelden men jeg tenkte at jeg skulle skrive litt i dag også. I dag har det vært en dag med frem og tilbake i forhold til bloggen og jeg snakket litt med ei venninne av meg. Og vi kom inn på dette med bloggen, om man skal bare si takk for nå eller, ja litt det jeg skrev sist: 

https://chanettssinblogg.blogg.no/legge-ned-bloggen.html og hun spurte; “Hva er det du får igjen for det? Hva opplever du bloggen som , noe artig eller noe tungt?” Og jeg svarte at jeg føler ikke at den er en belastning men mer en glede men av og til ikke det heller. noen ganger er den bare der, litt sånn i veien, fordi jeg egentlig vil skrive men så får jeg det ikke til og så blir det bare meningsløst. Men jeg føler vel at det er feil av meg å legge ned bloggen , heller bare ta en laaaaang pause. Men jeg vet at det blir nok litt av hvert. Nå er det jo sånn at vi går mot en tid jeg er veldig glad i og derfor tenker jeg at jeg skriver når jeg vil, tar det som det passer og jeg gjør som jeg tenker. Jeg kommer ikke til å legge ned bloggen i det hele, men ikke bli deppa av den heller. Jeg vet at det er et hav av mange blogger og jeg bruker heller denne som en dagbok. Noen innlegg blir bare i startgropen mens andre… de blir publisert. Så derfor er valget at jeg fortsetterJeg skal lage meg noen gode mål slik at jeg kan utvikle den til noe jeg føler er enda bedre. Jeg vet at det er mange meninger om dette med blogg og alder, osv… men la nå de som vil blogge, blogge, og de som ikke vil, de lar vær. Men når man leser en blogg, om man er uenig i det man leser eller tenker at det er helt borti natta så tenk på at personen bak er nettopp det, en person.  Så med dette, så tar jeg kvelden rett og slett.

Når jeg er inne på ulike blogger så er det sånn at jeg syntes de aller fleste blogger er innholdsrike, fornuftige og gode. Jeg har lært mye, jeg har ledd og grått når jeg har lest de, og ofte kjenner jeg meg igjen i mange av de. Så hva da med min egen? Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke vet om jeg vil fortsette med dette. Jeg vet ikke blogging er noe for meg, jeg kjenner at jeg ofte at jeg begynner på et innlegg og så mister jeg tråden  i det jeg skriver  og så blir det ikke som jeg tenkte rett og slett. Jeg må kanskje rett og slett innse at tankene som jeg har hatt mange, mange ganger rett og slett bør få slå rot.  Jeg burde kanskje ha innsett det jeg innser i dag .. at det å blogge  i en alder av midten av 40 årene ikke passer meg, at min stemme ikke har noen vei på en blogg å gjøre. Jeg tenker at det er vel mer forbeholdt de yngre eller de som har noe å si, eller noe fornuftig eller som har noe å vise frem i moteverden. Jeg hadde jo egentlig min egen boble. Jeg opplever vel at den boblen ikke inneholder noe mer enn egne tanker. En sa til meg at bloggen fort kan bli en slags sutre blogg, og det er ikke det jeg vil. Men jeg vet av erfaring at jeg legger ned bloggen  og så kommer den opp igjen, så jeg tenker at jeg skal bare legge den død i en periode eller kanskje den bør legges død. Jeg vet ikke, jeg har jo ikke blogget lenge, jeg har flere forsøk bak meg, men denne bloggen har ikke gått i årevis, som mange av de andre bloggerne sine men på en eller annen måte blir den en del av meg, den er ikke min lille baby direkte men det er jo en del av meg, det er her jeg har skrevet ned mine tanker og følelser. Men jeg vet ikke jeg.Jeg vet at jeg har vært veldig heldig å kunne skrive ned det jeg tenker og at vi i Norge har ytringsfrihet, og at jeg må være nøye med at jeg er respektfull over det jeg skriver så ikke jeg sårer noen eller at jeg ikke kan stå inne for hva jeg skriver. Og det er jeg stolt av at jeg kan, jeg er ikke redd for å måtte svare for meg, og det jeg skriver. Men tilbake til om jeg skal legge vekk bloggen, eller skal jeg slette den eller hva skal jeg? Jeg vet ikke, jeg jobber på høygir i dag kjenner jeg rundt dette. Jeg tenker at jeg får tygge på det en stund til. Hvem vet, tiden er kanskje inne for å si at nok er nok. Jeg vet ikke. Jeg kjenner at jeg savner de gode lange innleggene som jeg i utgangspunktet har hatt, de som gir mening, og jeg savner vel det at ting gir mening. Jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn som det er blitt. Vi vet jo at det er mange grunner til at man endrer seg som menneske og det er også sånn at livet tar en annen vending enn man trodde, og at det er en av grunnene til at man mister skrivelysten. Jeg har tenkt på hva jeg vil med denne bloggen. Har jeg egentlig noe fornuftig å dele eller blir det bare vissvass som det føles som i dag? Jeg skal være 10000 ærlig, å si at jeg ikke vet, jeg har ikke peiling jeg har vurdert kurs, samlinger osv…. men jeg føler at jeg ikke passer inn noe sted eller i en gruppe. Alt jeg vet er at dagen i dag skal gå til å tenke på dette, se hva jeg vil og vurdere veien videre. Kanskje holder jeg på videre, kanskje ikke, bare tide vil vise. Nå er det å hente A på flyplassen snart. 

 

Fredag altså. Hadde ikke vi akkurat begynt uka med mandagen? Jeg er skremt hvor fort tiden flyr, men det har jeg sagt sikkert 100000 vis av ganger. I dag er det en dag hvor jeg har sommerfugler i magen, jeg får nemlig A hjem igjen etter at han har vært av gårde på sin høstferie. Jeg gleder meg til å høre hva han har gjort. Så det blir bra. Da er det som om hverdagen er på plass. Og i helgen skal vi noe spennende. Det skal jeg fortelle om senere…. haha i rett blogger stil. Men det er hindringer som gjør at jeg ikke kan si noe enda, fordi det er en del ting som gjør at jeg kan miste sjansen og det vil jeg ikke. Men nok er nok om det….. I dag er det sånn sløve dag, huset er vasket, og kleshaugen som var ganske stor er blitt sirlig brettet. Så da sitter jeg i ulltøyet og slapper av med strikketøy og en god film.Og tekoppen min er på plass. Det er ikke veldig kaldt ute men det er sånn kjølig likevel, så da er ulltøyet på plass.. Jeg har en del tanker i hodet mitt men det er heldigvis gode tanker. For meg handler det om at jeg har det godt, jeg har det trygt og livet er utrolig fantastisk. Jeg tenker på hvordan det var før og hvordan det er nå. Og jeg kjenner at jeg nok ikke er like flink til å vise det.

Men nok om det, i dag er det som sagt en som kommer hjem og på søndag skal vi på tur, dagstur riktignok. I dag vet jeg ikke mer om denne dagen fordi den ligger blank foran meg. Jeg vil fylle den med gode opplevelser og minner som jeg kan se tilbake til. I dag skal jeg legge meg med et smil om munnen. Et smil som er fordi jeg har gode opplevelser fra dagen jeg legger meg fra. Så derfor er det som det er viktigst. Så ta fatt på dagens innhold og nyt den.

Av og til har jeg lyst til å reise meg opp, pakke koffertene våre og ta med meg alle på tur. Trenger ikke være langt men bare litt vekk. Men det går ikke. Hvorfor? Fordi….. skole og arbeid og en del andre ting stopper oss. Men det hadde vært deilig. Bare reise av sted og ikke gjort noe annet enn å nyte det å være sammen. Men det kan vi jo gjøre her. Vi kan være sammen, nyte og ha gode stunder. Men i hverdagens kaos og hurtige hverdag så….ja det tikker i vei. La oss bare ikke glemme…

I dagens samfunn så hender det at vi glemmer.. glemmer det som er viktigst i jakten på det mindre viktige. Vi ser ikke hva som skjer rundt oss fordi vi er for opptatte av hva naboen gjør eller ikke gjør samtidig som at man i mange tilfeller ikke bryr seg om det skulle være noe. Man tenker at det angår jo ikke meg. Livet er uforutsigbart og vi har ingen å miste. Vi har alle godt av å stoppe opp og la tiden gå uten at vi nødvendigvis trenger å henge med på karusellen. I dag har jeg fått noe å tenke på. I dag har jeg fått vite at en god venn av meg ikke lengre lever. Uten at han sa adjø til andre enn seg selv. Han valgte selv å avslutte livet sitt. I dag på Verdensdagen for psykisk helse. I dag valgte han den veien han syntes var rett for han. Igjen står familie og venner. De står der igjen med hodet fullt av tanker . Kunne man gjort mer, visste man egentlig at han var i faresonen? Jeg tenker at hva om jeg hadde vært flinkere til å ringe han, men nå er det jo for sent å tenke de tankene, jeg kan ikke ringe noen som ikke lengre er her. Jeg vet at det er mange ting man kan endre men ikke det. Jeg vet at det er mange meninger om dette med selvmord og at man velger den veien. En sa at ” hun beundret de som turte å gjøre alvor av det som de hadde snakket om” En hører ofte at den som tar livet av seg er feige, og det er sikkert like mange meninger om det som det er svar. Men det jeg vil med dette innlegget er ikke å diskutere om hva som er rett men at man skal tørre å bry seg. Man skal tørre å spørre, og lytte. Mannen min sier det så bra ” Jeg har 2 ører og en munn” Og det er det som er viktig det er at man tør å spørre om hvordan andre har det. Verden dreier seg ikke bare om oss selv. Vi ser at man mener at man ikke skal bry seg , at alle har nok med seg selv. Men ikke vær sånn. Det er sånn at tankene mine flyr alle steder i dag. Så dette er det jg gjør akkurat nå

Ut vinduet: Jeg ser regnet bare ramler ned. Jeg ser at mørket er kommet og at jeg kjenner at jeg på mange måter føler at det er høst. Eller skal vi si vinter, jeg vet ikke. Når jeg kikker bort i stua: Mannen ser på naturprogram og hunden ligger langs gulvet og snorker. Når jeg ser meg rundt så ser jeg at jeg gleder meg til å legge meg, stå opp tidlig for å så komme igang tidlig. I dag har jeg hentet folk på flyplassen, jeg har trasket rundt på Kvadrat ( et av kjøpesentrene) og jeg har sett etter god inspirasjon til å pynte bordene med høstfarger. Oktober er jo Rosa Sløyfe måneden (Bildet er tatt av Alejandra Jimenez fra Pixabay ) men jeg liker best å pynte i oransje farger, for jeg pleier å pynte i sort og oransje når jeg pynter middags bordet nå i mnd her.  Ellers er det sånn at jeg ser frem til fredagen for da kommer A hjem igjen, det blir liv i huset igjen da. Deilig og fantastisk blir det, selv om jeg vet at han har det knall på høstferie. Men høsten er en tid som blir ekstra til ettertanke. Jeg har alltid hatet denne mnd fordi jeg fyller år denne mnd her, og jeg har et dårlig minne fra det, så derfor blir det litt sånn, men heldigvis har jeg klart å snu den erfaringen og i stedet for å la den dagen bare fare forbi så…..samler vi venner og spiser god mat. I år er det litt annerledes fordi det har skjedd mye og fordi jeg er borte helgen før, fyller 45 på en mandag så blir det ikke det samme men.. vi tar det den dagen. Jeg kjenner at jeg skal nyte hver en time i denne mnd, i morgen blir Sofia( hunden vår) 19 mnd og jeg er utrolig glad i den bikkja. Selv om jeg blir gal av løpetid og slikt men… så er det mer kos enn bakside med hund så jeg vet ikke om jeg hadde klart meg uten.  NÅ venter jeg på at brøddeigen skal heve, tror ikke den gjør det men vi får se. Klarte å ha i Natron og ikke gjær(!!!!!!) At det går ann liksom. Jaja, jeg satser på at det går bra. Nå tror jeg at jeg skal hive meg ut  i regnet og vandre med sofia.

I dagens samfunn er vi mennesker opptatt av hva eller hvem som har ansvar for de ulike ting. Nå har jo det berømte statsbudsjettet blitt lagt frem og man ser at man setter ulike grupper opp mot hverandre, uten å tenke på at de ikke egentlig kan sammenlignes og det er jo ikke bare ved slike ting men i det hele så sammenligner vi og legger skylden på alle andre, for vi selv kan fort mene at vi er skyldfri og ja…. men når det kommer til den påvirkningskraften som bloggere og andre influencere har, hvem har ansvaret?  Hvis en skriver om vekt og trening og hvor lite eller mye han eller hun spiser eller ikke spiser, og de som leser dette, følger etter dette, hvem har ansvaret? Den som leser eller den som skriver? Bak delen med å formidle det man vil med de skrevne ord er at man ikke alltid får frem det man mener fordi ingen ser ansiktsuttrykkene  eller ordlyden- men selv om dette er skrevet på svensk så tror jeg at det er lett å forstå. Men la meg bare si det: Jeg har ansvar for det jeg skriver om i bloggen, og at jeg er varsom om hva jeg skriver, men jeg har ikke ansvar helt alene.!!!!!!!!!

Men jeg vil alltid tenke på vær varsom plakaten som mange bloggere tar med i sine innlegg eller har i tankene når de skriver innlegg, og til tross for at jeg ikke er i den gruppen så det enormt viktig at det man formidler er noe som ikke kan tråkke ned noen. Men jeg vet ikke om tankene mine kommer frem i det jeg tenkte at jeg skulle skrive for det kan virke som om jeg ikke tar ansvar. Men jeg tenker at vi må alle være forsiktige, man vet at ord kan såre og man kan kanskje virke hardere enn man vil fremstå som men det er ikke det som er meningen at dette skal være et innlegg om. Det er ikke sånn at jeg mener at jeg ikke har ansvar men jeg kan aldri vite hvordan andre reagerer på det jeg skriver om, man kan bare krysse fingre for at ikke det tas opp feil det jeg skriver om. Så det er viktig at jeg av og til stopper opp når jeg skriver, leser over det jeg har skrevet og tar en ekstra magedrag med luft før jeg poster- Det er det som er viktig for meg, ja kanskje vi alle bør noen ganger. Og vi må aldri noen sinne glemme at bak et innlegg sitter det et menneske, som i mange tilfeller har skrevet sine tanker og følelser, og at man kan bli såret av tilbakemeldingene hvis det er kun negative ting. Så vi har alle et ansvar. 

Nå er det kjeks på programmet. Så vi snakkes