Den andre parten

Når man kommer inn i et forhold hvor det er barn i bildet, ja som en del av ” pakka” så er det stort sett sånn at det er en  mamma eller en pappa i bildet fra før. Og det er ikke alltid like greit for den ” Nye” å forholde seg til den ” gamle” Ofte er det sånn at de begge omtaler hverandre som hekser, ja om dere skjønner tegningen. Og det er jo sånn at man opplever at omverden nesten forventer det at man ikke skal like den andre parten, så hva hvis man faktisk kan omgås den andre parten uten at det er et uvennskap eller en slags plikt følelse, ja et plikt forhold. Vi hadde jo barn på hver vår kant, ja de berømte dine og mine barn, men ingen felles barn… men vent, vi har ikke biologiske felles barn men vi har felles barn likevel. Hvordan? Jo fordi vi ser på begge parters barn som våre felles barn. Og det er jo sånn da at min ex bor i Thailand mens hans ex bor sånn ca 150-200 meter unna oss, max 500 meter. Og jeg er en som snakker rett fra levra, ja det er vi begge 2 og jeg er utrolig heldig som har fått et så godt forhold til hans X dame. Jeg er i tillegg til det blitt utrolig godt mottatt av hans tidligere svigerfamilie og det er jeg utrolig glad for, skulle bare ønske at det gjaldt også for min ex familie.  Men de er ikke veldig glad  i meg heller så ja jeg vet ikke jeg. Uansett så er det sånn at man skal være glad at det er sånn. Jeg husker enda mottagelsen jeg fikk av Renate, og den var hjertevarm og god, noe som gjorde det lett å føle seg inkludert samtidig at valget på forlover falt lett. Jeg hadde 2 forlovere, den ene var en ny venninne jeg hadde fått her borte og så var det Renate. Jeg er utrolig glad for at både Kristin og Renate stilte opp for meg på den utrolig viktige dagen vår. Det er klart at det har ikke bare vært rosenrødt hele tiden, jeg kaller det for et kjærlighetsforhold fordi det har vært utrolige bra dager, gode dager, mindre gode dager og helt dritt i bøtta dager. Men vi karrer oss alltid  i land igjen og det er en eneste grunn til det. Vi har et godt vennskap, og vi har en eller 2 ting til felles, det er ungene og det er at vi er glad i samme mann, men da på 2 helt forskjellige måter, på samme måte som han og Renate har et unikt forhold så blir det viktig for meg å ikke føle at mitt forhold til min kjære er truet, og det er det ikke.  Det har en trygghet i seg selv.

Men en spurte meg om ikke jeg syntes det var irriterende eller vanskelig å ha ex så nær innpå. NEI!!!! Det er det ikke, hallo trenger jeg å låne egg av noen så slipper jeg å spørre naboen , jeg sender bare sms til Renate, hun låner meg egg, jeg lager middag og hun kommer… grei sak det ikke sant? Ja for hvorfor må det være sånn at man må være bitre fiender?  Ja er det normalen liksom? I så fall foretrekker jeg å være unormal. Jeg har ikke behov for fiender eller uvenner men jeg har behov for venner.  Hvem har egentlig bruk for uvenner? Ikke jeg, jeg liker ikke det. Ferdig med den delen  i livet mitt. Jeg tenker at det er nok krig i verden, så man trenger ikke fremprovosere enda en elendighet. Og hvem går det utover??? Ungene selvfølgelig, selv om de nå er store så er det noe med at det er trygt for de å vite at vi er der begge 2.  Haha vi satt i stua her for noen år siden og pratet så kom de inn å sier” renate” i stedet for mamma og så var det mamma til meg. Tror vi flirte oss ganske godt den dagen. Og det er et slikt forhold jeg vil ha, jeg vil at det skal være lyst og trivelig, og at vi er i en slags harmoni. Klart at jeg vet at hun ikke har hatt høye tanker om meg, men ungene har aldri blitt preget av det, for de så ser de at det er bra at vi er sammen i godt humør. 

Og slik er det jo med min ex også, han bor jo ikke rett rundt svingen eller i nabohusene men ungene er glade for det forholdet vi har og at pappaen og bonus pappaen går bra sammen. Ingen ja kall det kraft måling dem i mellom , de er super trygge på at begge pappaene vil det beste. Så hvorfor er det sånn at man må være uvenner? Hva med deg? Har du et slikt godt forhold eller hva?

I dag

Når jeg løp på tredemølla med tunga ut av munnen, og ned på knærna så tenkte jeg,stille for meg selv” Hvem gjør  jeg dette for, ja sånn egentlig?” Og jeg smilte litt for meg, når jeg ser meg selv stå foran speilet på badet, ser på puppene som bare henger der, så tenkte jeg at det er kun meg selv jeg gjør dette for, ingen annen, eller jeg gjør det for mannen min, ungene mine, men mest av alt for meg selv, ja for selv om jeg setter meg selv først så betyr ikke det at jeg ikke bryr meg om de rundt meg nei tvert i mot, men jeg bryr meg om de fordi jeg prøver å ta vare på kroppen min. Men det er søren ikke lett, det er rett og slett tung og for å bruke et stygt ord, Jævlig. Men men det er sånn det er.  Man må bare jobbe seg igjennom det som er, eller hva? Klart jeg kjente det når jeg ikke har trent på lenge, men vet dere, når man først kommer i gang. ja da går det som en lek, men man føler seg ganske liten men samtidig som en elefant når man ser at de damene som spurter ved siden av en med sine lette skritt i de knall tøffe skoene sine  mens man sliter seg igjennom på tredemølla , da er det følelsen av en elefants kropp dukker frem. Ja  nesten som denne karen her:  Men det er jo en søt kar da. Uansett så er det sånn at man har den kroppen man har, og så er det opp til alle og en hver , hver for oss å gjøre det beste ut av det, kanskje ikke nødvendigvis for å bli lik alle andre men for å kunne være den beste utgaven av seg selv, og det er jo det vi fortjener syntes nå jeg da.  Enten man er sånn eller sånn.

 Er dere ikke enig i det da damer? Og man bør ikke dømmes for noe man ikke er , bare fordi man har gjort sine feiltrinn. Det som ligger bak er ikke det som teller men det som man viser frem nå, det man presterer.

Nå er det kleshaug som venter og så…. tur med hundene igjen. Snakkes

Natta

Etter å ha sovet lik null i natt , kjenner jeg at jeg har et akutt behov for søvn, jeg har en del å gjøre i morgen som gjør at jeg må tidlig opp, hundene må få tur i morgen enten jeg orker eller ikke. Jeg føler at de ikke har behovet dekket i dag men jeg har rennene nese og bakende, så da var ikke valget veldig stort, og en mann som er like potte tett i toppen som meg , vel da er det godt at hagen er tilgjengelig å stor. I morgen er det en ny tur til dyrlegen med Link, han har fått tett tårekjertel , som må opereres. Jeg håper hun fjerner den rett og slett. Så det er det som skal i morgen…. herregud skulle tro jeg hadde det kjøret i morgen, men jeg har ikke det altså. Men jeg har litt smått å drive med  som til sammen utgjør litt. Er det ikke gjerne slik det er? 

I dag har det vært en litt sånn trøtt i tryne dag men jeg har ikke tenkt å skippe flere treninger, nå må jeg komme igang, enten jeg gidder eller ikke, for det er ikke veldig veldig artig å trene når man er så potte tett så det blir litt sånn slit å trene men jeg må , jeg må få vekk noe av frustrasjonen og da er trening for meg det beste. Så det er sånn det er. Planen er derfor at jeg skal svippe mannen på jobb i morgen ( haha det har jeg sagt maaaange ganger før) og så ta med de på tur og så trening. Jepp det er planen i morgen. Men jeg har og en del søknader som skal sendes. Jeg må også snakke med Nav. Så jeg har et håp om at jeg kommer i vei med det jeg vil ha. Papirmølje er noe dritt men det må til. Jeg har og lyst til skolegang i en eller annen art, men jeg må se om jeg finner nettstudie et eller annet sted, jeg vet ikke om jeg orker å sitte på skolebenken. Men men vi får se, jeg må ta noen dager å tenke, det er litt som skjer her borte , som jeg ikke vil skrive så mye om , eller jeg kommer nok ikke til å skrive om det i det hele her inne.  Så det er sånn det er noen ganger, men klart at jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ta ungene inn i bloggen , annet enn å nevne noe om de av og til, men det er ikke et sted man skal  utlevere ungene sine. Og det er bare sånn det er. Take it or leave it liksom. Men nå er det dusjen og så legge meg. Natta

 

Når man ikke vet hvor man skal vende seg

I kveld er det en kveld hvor tankene mine farer alle steder. Jeg har tenkt masse,og jeg tror ikke jeg er ferdig å tenke. Jeg tenker på hva som skjer  i livet akkurat nå. Hvor mannen ligger i drømmeland sammen med hundene. Jeg kjenner at jeg på mange måter kunne tenke meg en ny start, hvor vi kom oss vekk fra det som var her , fikk en ny mulighet et annet sted. Kanskje det hadde vært bra for oss begge. Men jeg vet at det er ikke sånn det fungerer. Det handler ikke om at man ikke kan flytte men det handler om at man ikke kan pakke problemene sammen og bare la det skure å gå, for på mange måter må man klare å se fremover, uansett hvor mørkt det ser ut.  Det handler om at man må klare å se forbi alle hindringene og jobbe med det som kommer, for det er den eneste måten å bli kvitt ting på.  Jeg må innse at jeg må foreta noen endringer, men hvem må ikke det? En del av livet er å foreta justeringer underveis , det er slik livet er, da man ikke alltid vet hva som er bak neste sving, eller det er min erfaring. 

I en alder av 44 år så har jeg erfart både det ene og det andre, jeg har erfart mobbing på skolen, jeg har erfart å bo andre steder enn hos mamma, jeg har erfart at det man trodde på og som man var overbevist om var sannheten og det rette, ikke var det for en likevel, jeg har erfart at sanne venner ikke alltid er det, og at ukjente venner er bedre venner enn det man trodde. Jeg har erfart at veien går ikke rett frem alltid, ja svært sjelden men den kommer dit man skal uansett. Jeg har i alt dette erfart at man må klare å tenke positivt. Det er det som er det viktigste. Tro meg, jeg vet at det er tungt noen ganger men jeg tenker at hvis man setter seg ned å ikke klarer å se fremover, vel da er det tungt, og tyngre enn tungt. Men det er ikke slik man skal tenke, man skal klare å se fremover. Det er lys i tunellen.

Det snør , det snør….

tiddelig bom, det snør det snør… ja tenk det gjør det. For et vakkert syn ute, snøen som daler ned, livet kjennes utrolig godt ut. Og jeg har de sykeste drømmene for tiden, jeg vet at det å drømme er sinnets måte å jobbe seg igjennom inntrykk og tanker. Så derfor blir det nok litt merkelige drømmer… I dag er det en sånn dag som man egentlig helst vil bli under dyna, men det ble sofaen og ullteppe på meg, og hundene har visst litt sånn  sløvedag i dag de også.  Etter at de har herjet i snøen som vi har ute så er dette synet som møter meg. Jepp, søvnige og trøtte er de. I dag var jo planen om å komme seg på trening men det blir ikke det, ikke med hundene heller. Jeg hadde en tur ned på treningsenteret men måtte gi meg etter 2 minutter, det gikk ikke så bra så derfor må man bare innse det at jeg er for “syk” til å trene i dag.  Så jeg nyter livet her jeg sitter . Beklager at dette blir et kort innlegg, men jeg orker ikke sitte så lenge ved pc, så vi snakkes litt senere

Vakker kald dag, Stavanger her er jeg!!

Jeg vet ikke hvorfor bildene havner på siden her, men de gjør nå det, jaja, er ikke alltid ting vil samarbeide har jeg oppfattet. Jeg var en tur i Stavanger i dag fordi jeg skulle til legen, og det var også sånn at legen også ble litt småbekymret. Jeg hadde jo sagt til meg selv at jeg hadde sikkert bare en muskelknute, det var det jeg sa til mannen min også, men jeg var liksom ikke helt sikker likevel sånn dypt inne. Nå er jo problemet da at legen sa at ” Nei dette er en lymfekjertel som er hoven” og siden jeg ikke har noen symptomer på forkjølelse så ja… det var da det ikke som var grunnen. Så han sendte henvisning til sykehuset og håper på fort time der. I mens skal jeg forsøke å tenke på noe annet. Det var jo utrolig deilig ute og folk hadde det faktisk ikke så travelt som  jeg trodde de ville ha det i denne ” kulden” Faktisk var det over 10 minus da jeg sto opp og kroppen hylte av vil ikke ut av dyna smerte, men det var utrolig deilig i Stavanger by.  Jeg koste meg. Men hadde lege besøket litt i bakhodet der jeg gikk. Jaja shit happens liksom. Må bare ta en dag av gangen. I kveld er det trening på meg, det skal jeg. Hva med deg, har du hatt en fin dag. 

Klumpen

I dag kjenner jeg at jeg er stresset og nervøs. Jeg søker trøst i tekoppen og sitter å blar meg igjennom side opp og side ned på nyheter, men tankene er slettes ikke der, jeg får vel egentlig ikke med meg det jeg leser. Jeg kjenner at jeg er urolig. Hvorfor? Jo forklaringen er at jeg igjen har oppdaget klumpen. Ikke i brystene som andre men på halsen. Jeg er ikke redd, men litt bekymret…. Jeg kjenner på en slags ” frykt” som jeg ikke vet at jeg klarer å sette fingeren på. For meg handler det ikke om at jeg er hypokonder men jeg er litt småbekymret. Jeg regner med at det ikke er noe farlig, eller jeg vet at det er ikke det men…..Her er kulen plassert.  Og jeg kjenner at jeg ja…. jeg skal til legen i morgen, planen var ikke på grunn av dette men jeg vrir timen over til at jeg må få sjekket denne.

I dag har vi hatt middagsgjester, og da var det fisk på menyen. Jeg må si at jeg flirer litt av meg selv for jeg hatet jo fisk, men nå elsker jeg fisk.  Det er det beste jeg vet, mye bedre enn kjøtt ( som jeg jo ikke spiser) og selv om potetene ble helt feil i dag, så var det godt men jeg kjente at i dag var ikke matlysten helt på topp. Jeg har litt å tenke på. Men jeg vet at det er ikke noe farlig. Jeg tror ikke det.

Men nå er det å rydde kjøkkenet. Snakkes

Da tror jeg at jeg sier natta.

Jeg tror jeg må komme meg i seng. I morgen er det en ny dag. ❤️❤️❤️ Jeg gleder meg til å komme meg under dyna og så legge meg tett inntil mannen i mitt liv. Jeg elsker å ta vare på de gode minnene som dagene bringer. Og jeg syntes det er viktig at man nyter hvert øyeblikk. Jeg vet ikke helt  hvorfor jeg syntes det er så viktig, men man vet at livet er bestående av opp og nedturer, og at ting ofte kan gå fortere enn man så for seg. Men det som er viktig er at man deler de gode og ikke minst de mindre gode tingene. Livet er jo ikke en dans på roser, men det er som en bukett med ulike blomster.  Viktigste er at man nyter det som er.

 

Ta vare på hverandre, så snakkes vi i morgen.

Frykten.

Jeg kjenner at jeg må skrive av meg noen tanker. Jeg føler at det er det jeg bør akkurat nå, da hodet henger på skakke og jeg kjenner at frykten min renner litt av meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg er bekymret egentlig. Men jeg er nå det.  Jeg har i mange år slitt med vekten, jeg vet ikke hvor glad jeg var den dagen jeg kunne gå i butikken å ikke bare kjøpe bukser eller tøy fra stor avdeling men faktisk kunne velge fra de andre hyllene. Og jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal opp i vekt. Men jeg er svak, svak som Faan rett og slett, jeg innrømmer det hvert eneste øyeblikk, bare spør. Jeg har min svakhet i potetgull, jeg har et elsk og hatforhold til det.. Jeg trenger saltet, så det er ikke der det ligger men jeg trenger IKKE fettet som ligger på potetene. Jeg angrer som en hund og jeg kjenner at kvalmen brer seg. Jeg forstår ikke hvor svak jeg kan være. Men jeg er nå det. Så hva kan jeg gjøre? Ja det er jo det da. Det er ikke så lett men, jeg vet at jeg ikke blir bælfeit av det, ikke enda…. men jeg vet at det er lett å gå i den fella, at det er ikke krise denne ene gangen. Men det skjer jo hver eneste gang. Jeg sitter i fella rett og slett. Og vet dere, nå prøvde jeg buksa jeg kjøpte rett før jul og krise, den passet i forrige uke… nå var den bitte litt for trang. Så det gjorde at jeg ikke lengre skal gi etter for svakheten min. Jeg har prøvd så uendelig mye, men det er dette saltbehovet. 

Jeg tenker at det er meg det handler om, det er ikke det at operasjonen ikke virker lengre, men det handler om at jeg glemmer at jeg ikke bør ha det, det glemmer jeg , jeg ser ikke lengre enn min egen nese, og jeg tenker ikke der og da, men glemmer litt at det kommer en dag i morgen, og en dag etter dette, men jeg tenker at jeg har 2 valg. Jeg kan enten sette meg ned og forbanne meg selv for dette her, eller jeg kan ta et nytt grep i nakken, jeg har kun meg selv å takke hvis jeg ikke klarer å komme meg på rett spor. Klart at jeg ikke kan skylde på andre, og jeg fikk en unik mulighet , ja til og med 2, og jeg kan ikke kaste bort denne gaven/ muligheten. Jeg vet hvor lett det er å søke trøst i snopet, men jeg vet at jeg har 3 andre grunner, 3- 4 beinte grunner til å være i tipp topp form, så har jeg ungene mine, og mannen min, alle er like mye verdt selv om eg nevner de i ulik rekkefølge. Jeg orker ikke være svak lengre. Jeg er sterk, og jeg tenker at det er hjelp å få. Ikke nødvendigvis av andre men hente frem en indre styrke hos meg selv. Jeg har drømmer og ønsker, og de skal jeg sette i livet, sakte men sikkert skal jeg bli en sterkere utgave av meg selv. Og jeg skal belønne meg selv… ikke med snop men med klær. Hver dag skal jeg sette et + i boka og når det er gått 3 uker, skal jeg se hva jeg trenger og 1 gang i mnd skal  jeg finne på noe morsomt, kanskje kjøpe nytt treningssaker, ja jeg ser at jeg må begynne med noe for at det skal sette i gang noe hos meg. Jeg nekter å la meg knekke. 

Ingen andre enn meg kan starte dette, og jeg er den eneste som kan bestemme over meg selv. Jeg kan ta fatt i det jeg sliter med, finne løsningen, eller sette meg ned  å gi opp. Da skal jeg huske ordene ” Den som gir seg er en dritt”

 

Hallo på en Lørdag

Dere kan tro at jeg var overlykkelig da jeg våknet( for en del timer siden) og så at regnet som kom i går, og som ble til snø ikke hadde noen betydning for snøen som lå på bakken. Jeg tenkte at jeg skulle rote meg ut i hagen  å ta noen bilder, men jeg kjenner at jeg må bare våkne skikkelig Så det blir nok noen bilder snart. Må bare orke å kle meg først, akkurat nå er det pysj på meg, ja jeg vet at det er sent på dagen, men i dag er det sånn dag. Orker ikke, gidder ikke…. ja dere forstår tegningen. Smerter er det som er verst, men det er så utrolig mye annet å kose seg med når man ikke er helt knekt. Og noe av det jeg liker best av alt er å lage mat. Det krever ikke så mye av meg…. litt men ikke verre enn at jeg fikser det. Så i dag har jeg bakt havrerundbrød, og laget tomatsuppe. Den er ikke helt klar men den er på god vei- tålmodighet er en dyd vet jeg.

 Tomatsuppa er hjemmelaget som sagt, her er de grønnsakene som skal til ,  Chilli, gulerot, stangselleri, ingefær og hvitløk samt løk og urter til kok, grønnsaksbulliong er klar til å tilsettes om ca 10 minutter, og så skal dette koke. Før den siles. Jeg har ingen mål på suppa , da jeg rett og slett bare hiver oppi det jeg har.  Så det blir godt, tar litt eller en del lengre tid enn hvis vi hadde kjøpt fra f,eks Toro eller slike ting men jeg mener selv at den er bedre.

Innhold:

1 boks cottage cheese (original eller lett),

4 egg, 1 ts bakepulver, ca 300 gram glutenfrie havregryn.

Fremgangsmåte:

  1. Ha cottage cheese i en bolle og kjør den nesten helt glatt med stavmikser
  2. Visp eggene sammen med en gaffel og ha de deretter oppi bollen med cottage cheese
  3. Tilsett bakepulver og kjør alt sammen med stavmikser
  4. Tilsett havregryn mens du blander med stavmikseren. Det er nok havregryn når deigen begynner å bli fast.
  5. Legg bakepapir på en stekeplate.
  6. Bruk en spiseskje og legg deigen som boller på bakepapiret.
  7. Stekes på 200°C i ca 35 min. PS! Om du ønsker flatere rundstykker kan du trykke bollene flate før du steker dem, og da blir steketiden ca 25 min.
  8. La rundstykkene hvile på rist ca 5 min når de er ferdig stekt.

Jeg har aldri prøvd denne oppskriften før, men vi har tjuv smakt og de var gode.  Så jeg ser frem til middagen. Det er alltid godt med noe hjemmelaget mener nå jeg da. KLart at det er enkelt med ferdig mat men siden jeg må holde meg unna gluten så… jepp sier seg selv. Ikke mye ferdig mat man kan kjøpe da. Så nå er suppa klar til å tilsette kraften, så da gjør vi det. Snakkes