Cafe tur og skravling

Ting går rett vei for meg om dagene og jeg har endelig fått prioritert en tur på cafe med ei veldig god venninne. Jeg har ikke  vært flink til å overholde de avtalene vi har hatt når jeg har vært her i Tønsberg men endelig fikk vi det til. Cafen vi var på er veldig koselig. Litt sånn bruktbutikk stil. Liker den godt. 

Og det ble tid til litt skravling og mimring. Og vi hadde det veldig koselig  mens vi var der. Etterpå var det på besøk hos noen gode venner og det var enda mer kos. Så nå er jeg hjemme hos mamma, hun har sovnet mens jeg tenker masse. I morgen er det en stille og rolig dag før jeg reiser hjem torsdag morgen. Håper dere har hatt en fin dag.

 

 

Tannlegebesøk

I  går dukket behovet for tannlege opp. For ” vanlige” mennesker så er det ikke noe som betyr en natt med lite søvn og 1000 vis av sommerfugler i magen noe som er forbundet med tannlegebesøk, men for oss som sliter så inni H***** med tannlegeskrekk er det et stort problem. Og jeg er kvalm mange timer og dager før jeg skal inn men nå måtte jeg. Så i dag morges startet jeg dagen med å ta meg en luftetur sammen med denne frøkna her, før jeg mannet meg opp og satte kursen mot tannlegen. Jeg visste at jeg ikke skulle borre( der tok jeg feil) eller noe med ubehag, men dessverre. Ny plass, ny tannlege. Jeg satt meg ned her og ventet, og prøvde å si til meg selv at dette er ikke noe som skal utføres her som er smertefullt. Dessverre til tross for godt med bedøvelse ( sånn ca til en halv hest) så ble det bare å kjøre på. Jeg overlevde, noe som er en selvfølge siden jeg skriver her nå men aldri mer. Jeg skulle kun fylle på en tann eller 2 som hadde knekt men det ble både borret , rotfylt og fylt på. Jepp, og jeg ble 3400 kr fattigere, eller mannen  ble det. Så bar det på kafe med ei venninne. Hvor vi etterpå endte på shopping( hun fikk en topp, jeg fikk ikke noe) og det var en okay avslutning på formiddagen. Greit å få tankene over på noe som ikke ble sett på som vondt. Nå har jeg satt meg ned med tekoppen og slapper av. Egentlig er det grillfest på jobben til gubben men det er sånn da at magen min verker, noe som er typisk nå som det var meningen at jeg skulle være med på, men sted og tid kan jeg ikke styre. Jeg håper dere har hatt en litt hyggeligere start på dagen enn meg.

Men ikke bare bare heller liksom, eller jeg mener  det var ikke bare elendighet i dag,sola skimter med sin tilstedeværelse, og jeg nyter det. Men skulle bare ønske at vi slapp vinden.  Men som sagt vær og vind kan vi ikke styre, da er det riktig valg av klær som gjelder ikke sant? Så vi får se om det blir en bedre sommer enn det har vært til nå. Kanskje magefølelsen gir meg rett i at det var i påsken sommeren var? Vi får se, den som lever får se rett og slett, men jeg må si at jeg håper på litt sol og varme, om ikke så mye som i fjor.  For den var varm og fryktelig tørr. Men jeg tenker at det blir som det blir. Nå tar jeg en dag av gangen.

Dette ble et veldig kort og merkeligt innlegg men det er fordi jeg av en eller annen grunn har begynt å jobbe med et nytt innlegg  i hodet mitt som bare er på startgropen enda, men blir kanskje et av de mest personlige innlegg jeg har skrevet men det må modnes litt i hodet

 

Ting endrer seg

Vi mennesker velger alltid  det beste. Vi mennesker hater å ha det vondt, vi hater det som ikke er komfortabelt og velger den letteste veien på mange måter. Vi mennesker er  ikke vanedyr, men vane mennesker, som kanskje ofte er redd for at ting ikke alltid går vår vei. Vi mennesker kan lett havne i boksen for lathet. Vi er bygd sammen på den måten. Hvorfor? Det er rett og slett sånn vi er. Og det er kanskje sånn at vi må snu den trenden, vi må sammen bygge et samfunn der man kan være seg selv, stå for det vi tror på, men at vi alle må jakte etter sannheten. Ikke at man alltid vet hva som er sannheten , men vi må finne det som er rett. Jeg pleier å si at man må lytte til ♥sitt og håpe at det gir oss svar. 

I kveld var jeg en tur på cafe, og jeg satt der og kikket ut vinduet, jeg så at folk hastet forbi og jeg trakk inn alle inntrykkene. Jeg vet ikke med deg, men hvis man sitter på en plass eller cafe eller noe sånt og lar mobilen ligge i veska, ikke tar den opp, men heller får med deg omgivelsene, folka som bare fyker forbi, ja så er det ofte at man opplever ting på en annen måte. For meg handler det ikke om at jeg er nysgjerrig men mer lysten på å se verden på en annen måte enn bare via mobilskjermen. Så når jeg kom hjem så bestemte jeg meg for å gå igjennom klesskapet mitt, fordi jeg oppdager at jeg sakte men sikkert har begynt å finne min egen stil. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er impulsiv i klesveien noen ganger men……. for meg handle det om at jeg enda ikke vet helt hvem jeg er i klesveien, jeg prøver å unngå det som er kronisk komfortabel. Joggedressen min er mye bedre  enn andre klær noen ganger, men når jeg får på meg vanlige andre klær så trives jeg bedre i det enn ikke så ja jeg må vel bare innse at jeg er rar. Haha… Nei jeg vet ikke jeg, jeg vet bare at det er riktig av meg å prøve å finne  min egen stil på en måte. Jeg tenker også at jeg har mange, ja kanskje litt for mange antrekk som aldri blir brukt fordi jeg er mest hjemme og der er det så mye bedre å vandre i innetøy, kanskje mest fordi hunden sikler en del, bakdelen men men , hun er så skjønn så hun tilgis. Og da er det kjipt at tøyet blir møkkete så derfor inne er det mye kosebukser. Men vet du… det er slutt på det nå. Nå må jeg finne meg selv, ( atter en gang) jaja en gang må jeg komme i mål. Eller???????? Vi får se.

Jeg tenker at det viktigste er å huske dette her: 

Jeg vet ikke med deg, men jeg er ikke utlært, og kommer nok ikke til å bli det heller. Jeg tenker at ved erfaringer får man lærdom og lærdommen vil hjelpe deg å bruke den erfaringen man har i bunn, slik at man klarer å hanskes med det. Og jeg vet ikke med deg men jeg kjenner at jeg tenker at det blir supert dupert bra å ha en positiv holdning. Jeg kjenner at det endrer seg, fra motløshet og frustrasjon til glede under taket. For meg er det bare fantastisk å jobbe med fremtiden. Noen ganger er det sånn at man bare blir sittende å smile. Jeg kjenner på en ny trygghet, en trygghet på at man rett og slett opplever at noen man ikke trodde på en, plutselig tror på en og man bare gleder seg over det. Ja ting er som det er. Livet smiler til en igjen.  Så med dette er det bare å smile videre på veien mot en bedre hverdag.  Hva med deg?

Noen ganger er livet som et puslespill

/ omtale av behandling, men ikke spons/

Hei på dere. Jeg vil bare fortelle dere at jeg føler en slags lykke i dag. Jeg vet ikke hvorfor men jeg har en brusende, lykkelig følelse i kroppen.  Og det er en deilig følelse, men tror at det kommer av at ting ordner seg og faller på plass, ja som om  man legger et puslespill, bit for bit. Og det er ikke noe farlig, det er egentlig bare helt fantastisk. For meg handler det om at jeg begynner å like meg selv, ja faktisk forstå at det som er som er meningen, at jeg ikke skal gjemme bort det jeg føler, at jeg har lov til å føle meg fin, at jeg ikke trenger å vasse rundt i jogge bukser og så bare sitte her hjemme. Og jeg har vel funnet ut at den mentale treningen jeg har brukt har hjulpet meg kjempe mye. Og jeg er en så mye bedre person…. vel det var mye selvskryt her nå men dere skjønner tegningen. Så i dag bestemte jeg meg for å begynne utvendig. Jeg har jo med jevne mellomrom prøvd å bære neglextention men dessverre har jeg ikke lykkes , det vil si jeg har lykkes men det har vært smertefullt og uvant og resultatet har enten at det har vært for lange negler og da ikke vært brukanes og det har vært mye tårer. Okay det er ofte at det er at man velger å bruke de hjemme snekret og man får så som så. Så i dag bestemte jeg meg for å oppsøke en salong. Neglene mine var nedspiste og de var grusomme. Så jeg var nok ikke den letteste kunden for å si det sånn men hun tok dette på strak og ikke en negativ kommentar om at jeg spiste negler og at det var ja… og til tross for at jeg var ganske så motløs så gav hun meg en følelse av velbehag og for aller første gang kan jeg si at jeg er strålende fornøyd, jeg har ikke følt meg så vel på hendene på mange mange år. Bare se her:

De er akkurat passe lengde. Og de får meg til smile. Dette er stedet jeg kommer til å gå. Rett og slett ( e vet ikke om dette innlegget) og jeg forstår ikke når jeg tenker meg om , hvorfor ikke jeg har vært her før. Det var ikke så dyrt når jeg tenker meg om , jeg betalte 1090,- Og jeg fikk supergod service. Jeg er derfor utrolig glad for at jeg fant anledningen til å komme hit i dag. Så jeg kan anbefale de. Hun som jobber med negler heter Sian, er bare en fantastisk nydelig person som man får fort tillit til og som fort man innser kan jobben sin. Så jeg anbefaler hu.

Nå er det mathandling og så rydde hus. Snakkes

 

Ny uke og nedtelling

Jeg vil bare ønske dere en veldig, veldig god morgen. 

Håper dere har hatt en fin helg, tenk at vi legger bak oss en ny helligdags helg og nå er det vel ikke flere av de helgene igjen før rundt juletider om ikke jeg tar feil. Jeg håper dere er klar for å nyte hver en dag. Nå er det kun få dager til jeg setter meg i bilen for å kjøre til Østlandet igjen. Jeg kjenner at jeg  har mange blanda  følelser   for den turen, alt jeg kan si foreløbig er at drømmer og håp har gått i oppfyllelse.  Men jeg vil ikke fortelle mer om dette før jeg har snakket med alle parter, da dette omhandler flere parter enn meg. Men uansett, ting har virkelig gått den veien jeg håpet, jeg er ferdig med kurset, nå er det bare å lese til eksamen, og så er det å planlegge sommeren litt. Jeg har fått et lite dilemma, så jeg må sette meg ned å tenke hardt på hvordan løse det, men ingenting er uløselig eller et problem men mer at ting heller må endres litt på. Men det er ingen grunn for å sette seg på ræva og bare nøle. Og derfor blir det som det blir. Jeg skal kose meg hvert sekund for å si det sånn. Ting blir som de blir. det er bare min mening rett og slett, og er det noe jeg har lært meg til er at livet blir som man gjør det til. Man kan velge å klage eller man kan velge å ta det som det kommer, jeg , jeg velger å ta det som det kommer rett og slett, jeg tenker at det er det beste man kan gjøre faktisk, eller hva sier dere?

Nå er det litt klesvask og husarbeidet på planen, så vi snakkes.

Bryllupsdag

Vet dere, jeg er sikkert verdens mest surrete menneske. Jeg har i flere dager sagt til mannen min at jeg vil ut å spise siden det er 9 års dagen vår i dag. I 9 år har jeg båret gifteringen, i 9 år har jeg sagt at jeg har verdens beste ektemann. I 9 år har jeg våknet opp og tenkt over hvor utrolig heldig jeg er. Tenk at jeg har vært så heldig. Klart at vi vet at livet går opp og ned. Vi vet bedre enn mange andre at livet er utrolig dyrebart. Vi vet hvor fort det kan snu.  I 9 år har jeg båret hans etternavn. Ja vi var sammen 1 år før det, og mange trodde ikke at det ville holde, siden det gikk så fort for seg, men vi visste hva vi gjorde, eller vi var sikre på det. Man kan jo aldri vite. Men jeg kjenner i dag på en enorm takknemlighets følelse hver dag jeg er sammen med han. Hver dag  jeg kan legge meg inntil han, krype inntil han og kjenne på tryggheten. Jeg vil si at han er mer enn  bare mannen min, han er og min livsledsager, kjæreste, og en jeg stoler 100% på. Når jeg i dag tenker tilbake, så tenker jeg på denne dagen med glede, samtidig som jeg tenker at jeg nok ikke visste hva jeg gikk til. Jeg skal prøve å forklare….. jeg har vært gift før og han har vært samboer. Og det er klart at det var et utall av meninger om det at vi giftet oss. Alle var nok ikke like happy, men det viktigste var at vi var 100% sikre. I den grad et menneske kan være sikker, men jeg har aldri angret et sekund, jeg tror det gjelder oss begge egentlig.

Det er bare så utrolig kjedelig at denne middagen jeg ville ha, ikke lar seg gjennomføre da han er på jobb og jeg er på toget, men men , jeg er jo tilbake på Fredag morgen. Så vi får ta det i helgen. Jeg måtte sende en sms til mannen min, og gratulere han med dagen…. vet dere han hadde søren meg glemt det han også men som han sa 10 øringen datt ned. Jeg er utrolig takknemlig for det livet jeg har, til tross for at det er ingen dans på roser. Takk for 9 flotte år

Solskinns tanker.

Jeg måtte bare ha det som overskrift, at sola skinner. Rett og slett fordi de siste dagene har det vært regn, og skikkelig kaldt men nå, nå skinner sola og jeg kjenner at jeg koser meg rett og slett. Fikk litt sånn følelse av at sommeren jeg trodde var vekk, kom tilbake. Jepp. Jaja vi får se hvor lenge det varer, men jeg satser på at vi får det fint resten av uka. I morgen reiser jo jeg til Østlandet for et møte og så er det hjem igjen på Torsdag, før siste kurshelgen. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å bi ferdig men samtidig vet jeg at det blir mye ansvar på å lese og finne ut ting selv. Men samtidig skal det bli veldig godt å komme seg i gang med eksamen, og så  bli helt ferdig. ta fatt på det jeg vil drive med. I går  var jeg på stranden med hunden, og det var utrolig deilig å vandre der, la tankene mine bare fare.  Men i dag har jeg valgt å sette meg ute, med pc, og kaffe, så dette innlegget skrives ute. Men jeg kjenner at det er litt sur vind. Men på en annen side, det er jo et perfekt for å henge klær ute til tørk. Så ja jeg skal få unna litt klesvask. Har dere noen planer i dag da? Jeg har en avtale kl 1700 i dag, ellers er det ingen spesielle planer. Når jeg tenker meg om så er det ikke så mye innhold i disse dagene mine, hmmm, det må vi gjøre noe med, jeg må begynne å komme igang med en hverdag som inneholder noe mer enn bare… ja. Uansett, jeg skal kose meg i dag, og finne ut hva som skal være med til Østlandet og så i morgen er det tidlig opp. Tannlege time… helvete på jord altså. Nå er det en 4 beint som maser så jeg må komme meg ut med hu. Snakkes

Det er så mye usagt

Når jeg bestemte meg for at jeg ville blogge, og at jeg skulle skrive det som jeg tenker på så oppdaget jeg at jeg slettes ikke kan skrive alt det jeg tenker på, fordi det ligger naturlige sperrer hos meg. Hvordan? JO jeg tenker at det er fordi mye av det jeg vil skrive om handler ikke bare om meg men også de rundt meg, og jeg kjenner at jeg ofte er redd for å sette de i en sårbar situasjon. Klart at jeg skulle ønske at jeg bare kunne skyve de følelsene unna men jeg vet samtidig at da tråkker jeg innpå områder som kan skape konflikter for meg, både ovenfor de rundt meg men også følelsemessig.

Jeg hadde mange tanker om hvor åpen jeg skulle være i min blogg. Jeg tenker at man ønsker jo at jeg skal tørre å slippe dere innpå meg, at ikke bloggingen blir en sånn overfladisk blogg, men jeg forsøker å blogge om hvordan jeg har det, fordi jeg ønsker noe mer enn bare det jeg føler at jeg har gitt til nå. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli en super blogger, jeg har ikke behovet for det, men hva er grunnen til at jeg ikke er mer dyp eller åpen? Jeg vet at jeg ikke skal trå over linja, denne gråsone linjen, denne tynne linjen der, som jeg vet er lett å tråkke over. Jeg vet at skrevne ord er bare tomhet for mange , men vi må ikke glemme at det man har skrevet, det kan i noen tilfeller spres fortere enn man vil. Så det er mye av det som gjør at jeg holder igjen, er at jeg rett og slett ikke tør å slippe meg helt løs. For saken er jo ikke den at jeg har noe å skjule, men mer frykten for å dele det jeg vil. Kanskje fordi jeg vet at noen jeg kjenner leser bloggen min og det er jo at det kan såre.  Så hvis det føles som om jeg ikke skriver fra hjertet så gjør jeg det men jeg sliter med å vokte meg innenfor grensene. Eller ikke vokte meg men passe meg for at jeg ikke trår over noen grenser jeg ikke burde trå over, se for meg at jeg faktisk kan klare å gjøre dette rett. Jeg vet at mange bloggere ikke har disse grensene, de er mer åpne enn man skulle tro, men….. alle er vi forskjellige, alle er vi ulike mennesker som alle har forskjellige nivåer eller plass i livene våre.  Jeg skriver det jeg har lyst til og det jeg føler at jeg kan. nakkes

Morgenstund

Vet dere, jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg slettes ikke er et morgenmenneske enda jeg angrer som en hund når jeg våkner en eller annen gang og ser at jeg har mistet mange, mange timer av dagen, men jeg er rett og slett innebygd Å menneske, hvis den gruppen mennesker finnes. Bokstavmennesker finnes det jo 1000 vis av ( ta det med ro, jeg er selv et bokstavmenneske) så da må jo gruppen Å finnes, ikke for det, jeg er trøtt på kvelden også. Jaja. Uansett, i dag trengte jeg bilen og da betyr det at jeg må kjøre mannen min på jobb, noe som betydde at jeg måtte komme meg opp kl 0525, jepp du leste rett. Så da tok jeg like gjerne en tur med hunden på morgenkvisten. Rett og slett for å få en ok start på dagen, frisk luft hjelper mye. Det har regnet en del i natt så det var en slags fuktig lukt i luften, men det var deilig da.Jeg skal være 100% ærlig nå. Hver gang jeg kommer meg ut sånn på morgenen så tenker jeg at fy flate, hvorfor gjør jeg ikke dette hver dag eller om så oftere enn jeg gjør nå, men så er jeg så trøtt på morgenen at jeg ikke vet alltid hvilken fot jeg skal stå på. Jeg har forsøkt i så mange år, jeg har ikke tall på det lengre hvor jeg har prøvd å bli et a menneske, men jeg klarer det ikke rett og slett. Jeg tror det kommer av at jeg våkner ørtenhundreognitti ganger før jeg skal, og at jeg sovner sent. Jaja godt at mannen min elsker meg for den jeg er. Ellers er det en stille og rolig dag i dag, jeg venter jo besøk av fotografen så det blir spennende å se, ellers er det litt opprydding på pc som skal gjøres og så er det noen tlf som skal tas, og så… ja det  var kanskje ikke så rolig dag likevel når jeg tenker meg om. Men nå, nå sitter jeg her og nyter min og planlegger å komme meg i dusjen. Ja for det trenger jeg for å få den siste piffen til å begynne dagen. Så meg dette ønsker jeg deg en god og flott dag. Snakkes plutselig

En reise mot det ukjente

Her kommer det noen kveldstanker fra meg til deg. Ute braker det skikkelig, akkurat som om Tor med hammeren ber om litt oppmerksomhet.

Vi mennesker er jo stadig på reise enten det er fysisk hvor vi faktisk flytter oss fra A-B, eller vi er på en utviklings stige, hvor vi endrer tankegang. Jeg vet ikke med deg men når jeg tenker meg om så har jeg i løpet av det siste året eller de siste årene lært mye om hvem jeg er og at jeg er på en god kurs i livet. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har lært veldig mye om ikke bare meg selv men også om livets mange svinger. Jeg vet at når jeg ser tilbake, kanskje trenger jeg ikke se lengre tilbake en det siste året, at jeg har utviklet meg og kunnskapen min har nok på mange måter blitt utviklet til både det bedre og dårlige. Jeg har endelig forstått at jeg fortjener så mye bedre enn man ofte føler og at NEI jeg trenger ikke godta alt. Ja jeg har en fortid, hvem har ikke det, og man står ovenfor 2 valg slik jeg ser det. Enten durer man videre i den samme tralten og ikke endrer seg noe eller man stopper opp, vurderer og så drar man erfaringene videre og jobber med de. Det handler om hvem man er som menneske. 

Når jeg nå sitter her med tekoppen og ser at det er skikkelig høst, ja det føles sånn, så tenker jeg over at når man ser helheten, så er det vel slettes ingen hemmelighet at livet er som en sti uten hindringer. Jeg har heldigvis lært meg å se det positive, ja lete etter det som er bra i de situasjoner som måtte dukke opp, og det er jeg utrolig glad for! Ja for hvis ikke jeg hadde de erfaringer jeg har bak meg, så er det ikke sikkert at jeg hadde vært den jeg er i dag. Jeg vet at jeg fortjener så mye mer enn jeg før fortalte meg selv. Jeg husker enda den følelsen jeg satt med da livet var som på det mørkeste. Hvor alt føltes så tungt. Så hvordan har jeg klart å snu hele greia,tenke annerledes? Vel en person spurte meg om det og svaret er at jeg vet ikke. Det handler om utviklingen min. Ja feilskjær dukker opp og det vet jeg. Så hva gjør man da? Stopper opp? Svaret er udelt nei. Nei fordi alle mennesker har en indre styrke, en slags indre stemme som forteller at man må jobbe seg videre,så man klarer å bli en mentalt sterkere person enn man trodde man var. Jeg hadde ikke klart dette uten mannen min, og selv om han er der for meg er han bare en liten del av det som har styrket meg. For jeg visste ikke den gangen når alt var svart at det var en indre styrke i meg, en styrke som bare ventet på å få komme ut av skallet.  Jeg tenker at fordi brikkene falt på plass så er det som en indre del av meg kom frem. Jeg vet at det er noen ganger løsningen å flytte, starte på nytt. Men man kan ikke rømme fra fortiden men man kan jobbe med den, bruker den til noe. 

Beklager at dette kanskje ble et rotete innlegg, men jeg håper at du som leser dette forstår.