Nesten helg jo!

Jammen god morgen folkens i vårt vakre og langstrakte land. Håper dere er klar for en ny dag.

Klokka er litt over 0600 og jeg sitter her med tekoppen, tenna klaprer og hele kroppen vrir seg av kuldesmerte. Skikkelig optimistisk start på bloggen sant? Jaja, men det er jo fordi det er fakta, men likevel så er det sånn at jeg ikke skal dvele mer mer dette, fordi– det er helg, eller nesten da. Ja jeg vet at det er bare torsdag men likevel, når de kaller onsdag for lille lørdag, da må jeg kunne si at det er nesten helg eller  hva? Jeg håper dere er klare for en ny dag som sagt litt lengre ⇑ opp men også klare for ny helg. Kanskje dere skal ut å reise, kanskje dere skal jobbe og kanskje dere skal ja nyte den sammen med de som dere er glade i, jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg skal til Østlandet, alene, helt alene mens mann og barn er igjen hjemme, så det blir alene tur på fruen… haha. Jaja det blir bilkjøring på bilkjøring, time ut og time inn i bil, men det går bra til slutt.  Så jeg skal ikke så veldig tidlig opp i morgen og av sted så veldig tidlig men jeg tenker at jeg skal pakke bagen i dag. Nå er det snart å lage grøt til frokost til junior og så komme meg i dusjen når han har reist, jeg har en avtale kl 1000 i dag. Vi snakkes

Få litt orden på badet

God morgen. I dag klarte jeg å komme meg opp før jeg trodde jeg skulle, da jeg ikke er en morgenfugl, men jeg har laget lunsj til A og så får han havregrøt til frokost før han drar ut for å jobbe på sin praksisplass. Og jeg skal sette i gang med husmor jobbingen , men må bare våkne først, og har en kake som skal lages, hvis ikke jeg lager kjeks da, vi får se. Uansett så må jeg bare satse på å holde meg våken. Men tilbake til overskriften. Da vi i slutten av Juli fikk en tørketrommel som ikke ville virke lengre så tenkte jeg at ” æsj da, jeg gidder ikke stresse med å kjøpe ny fordi je får tørket ute, og det fikk jeg, alle klærne fra ferien ble både rene og tørre men det tok sin tid. Men vi har liksom bare utsatt og utsatt og irritert oss over disse klærna som tar all plassen på badet og både her og der. Så jeg har vel funnet ut at til tross for alt så kan jeg ikke vente. Men når det stadig dukker opp nødvendige ting som må prioriteres før kjøp så var målet mitt at etter jul, da må vi handle. Men i går så kom jeg borti en av kjøp og salg gruppene på FB og der var det en som skulle gi bort en, den er ikke ny, den har en liten bump/ bulk foran men den virker. Så endelig kan jeg få plass på badet. Så siden det regner stort sett hele uka igjennom så ser jeg at jeg ikke får tørket ute og da ble det denne løsningen. Kjapt gjort rett og slett, vi hentet den hos en dame i Stavanger. Så vi kom hjem med den i går kveld men jeg har testet den ut og den virker bra. Så da kan jeg heller utsette innkjøp av ny.  Så ha en flotte dag, det skal jeg

En blogger

Fra man bestemmer seg for å lage seg en blogg, til man faktisk kommer igang så er det bittelitt arbeid. Ikke så mye, for alt det kreves er at man kan komme på et navn, og så hva man skal skrive om , ikke allting er like innlysende. Men noen finner sin, ja kall det en nisje, eller en kategori. Noen velger mote, noen velger mat, noen spiller på kropp og noen driver med hva jeg kaller kroppsfiksert, og noen skriver om alt og kanskje som mange andre, skriver om det personlige. Alle finner de sin plass i denne egne lille verden som jeg og flere med meg kaller blogglandia. Her er det ingen tvil om at den sterkeste rår. Og mange, ja utrolig mange skriver gode blogger, som gjør at man får lyst å følge de, mens andre igjen skriver ikke fullt så spennende innlegg, og ja noen har innlegg som er like kjedelige som å se Hurtigruta minutt for minutt, et program som mange likte å se mens andre syntes det er kjedelige greier. Jeg skal si selv at jeg er i den siste gruppa, men jeg kan si at jeg jobber meg mot noe annet, noe bedre. Men alle er vi forskjellige, og alle har vi våre personlige måter å skrive på. Det som er viktig er at vi alle tenker oss nøye om før vi poster i vei for det er jo en kjensgjerning at de store bloggerne har mye, ja alt for mye påvirkning på de som leser den. Jeg skal ikke si noe på det, men jeg tror at man ofte kan føle at måten de skriver på, gjør at leserne føler at de skriver til de personlig, ja at det blir et slags vennskap, om du forstår. Men betyr det at det at man blogger er det samme som at man legger hodet på en hoggstabbe? 

Jeg skal ikke gå inn på at det er enormt mange netttroll, for som jeg har sagt før( tror jeg) så er ikke  jeg den som skal snakke om netttroll, rett og slett fordi det er ikke det at det ikke angår meg, så da er det ikke så farlig, nei det er mer det at jeg ikke er i den gruppa at netttrollene finner noen grunn for å skrive om meg. Men hva er et netttroll egentlig? Vel da jeg var liten leste min bestemor eventyr om nisser og troll som man vet ikke finnes men de finnes  i en annen form. Ja anonyme mennesker på nett som kanskje, ja bare kanskje ikke hadde turt å spre møkka de sprer hvis man måtte stått skolerett ovenfor den eller de som de skriver om.  Men  betyr det at bloggere er helt uten skyld?  Både ja og nei, men jeg tenker at når man bevisst skriver løgn så må man tåle å bli snakket til. Om så av en anonym eller ikke. Man vet at bloggere er for mange et yrke, og ikke en hobby, men samtidig er det viktig å sette seg ned å være realist å si at man kan kanskje ikke kalle ting for en jobb før man tjener gode penger på det. Man vet at for noen betyr det at man produsere innlegg som er gode , mens andre setter sammen innlegg som er meningsløse og kun basert på påstander eller reklame for ting. Man ser at mange jobber mot bloggerens reklame eller påvirkningskraft med å boikotte de som det reklameres for.  Men igjen spør jeg, er det å være blogger det samme som å legge hodet på en hoggestabbe og la andre hogge i vei? Jeg er ingen stor blogger og det er ikke målet mitt, jeg har ikke det ønsket å klatre på blogglistene fordi jeg vil ikke bli omtalt på samme måte som man omtaler de andre bloggerne- nei dette er jo i bunn og grunn ikke noe annet enn min dagbok men det er ikke en dagbok der ma gjemmer den under madrassen eller i en skuff og ikke lar andre lese ens tanker, nei jeg vet jo at jeg ønsker at andre leser det jeg skriver , håper bare at dette blir min virtuelle dagbok, at jeg ikke blir flau eller redd for å skrive i den, at frykten blir min hvilepute, min skrive sperre. Man vet jo ikke, jeg tenker at frykt kan gjøre mer enn man aner. Nå er det sent på kveld og det er stille i huset, så jeg skal avslutte med dette bilder her: Husk det når du skal snakke med andre eller si noe om en blogg , for glem ikke at bak en hver blogg sitter det et menneske, der de har valgt å dele sine dager og sine tanker. Og det er ikke nødvendig å utlevere sine barn og sine nærmeste for å få til en bra blogg

Hvorfor hodeplagg?

En spurte meg” hvorfor bærer du hodeplagg på de fleste bildene dine?” Og jeg måtte tenke, kikke og ja det stemte. Jeg har ikke noen logisk grunn til det annet enn at det er noe jeg føler meg vel i. Jeg vet at det ikke er noe pent, jeg vet at mange automatisk tror jeg gjør det for å være en annen men jeg er den jeg er, som jeg har sagt mange, mange ganger før, og jeg trives med dette på hodet. Jeg vet ikke om noen annen forklaring enn det, og jeg går nå med det. Kanskje hvis man skal se etter svar, hvis man absolutt må ha en svar så har jg begynt å miste så mye hår at det er ikke mye artig. Jeg kjenner at jeg finner hår overalt og derfor velger jeg å dekke til når jeg føler for det. Jeg har aldri vært noen A4 person, eller fulgt strømmen. Jeg har alltid valgt å gå min egen vei, lært meg til at det er av og til kun en man kan stole på og det er i bunn og grunn det viktigste. Og derfor tenker jeg at jeg bryr meg ikke om jeg blir sett rart på. Ikke når jeg er alene, jeg velger å ikke ha dette på meg når jeg er ute med A eller mannen min.  Men jeg er ikke redd for å stå for mine valg, det har jeg måtte gjøre hele tiden når jeg ofte har gått mot strømmen, og jeg er meg selv. Og da blir det gjerne at man blir litt annerledes. Men hvorfor kan man ikke det, hvorfor må man være som alle andre? Jeg vil ikke være som en sau i en saueflokk, jeg vil og kan stå på egne ben. Hva med deg? Hva slags mål og retning tar livet ditt? Er du en som går med eller mot strømmen? Tar du egne valg eller baserer du deg på resten av venner og familie? Tar du i så fall valg du har tenkt over lenge.  Hvem setter du din lit til? OG hva drømmer DU om? Er du redd for å skille deg ut?

Frisk start på dagen

God mandag morgen. 

Ny dag, ny uke, ja i det hele tatt, denne dagen er full av håp og tro på at det meste lønner seg å se positivt på tingene som er. Noen ganger blir det som er det beste. Jeg fikk en real hurtigstart på dagen i dag, da jeg var overbevist om at jeg hadde time senere på dagen  i dag på sykehuset men det hadde jeg altså ikke. Så da ble det å hive seg i bilen, snille mannen min kom tilbake med bilen, kjørte han på jobben og så kom meg av sted i rushen. Jeg hater køkjøring , på samme måte som sikkert alle andre i de andre bilene. Men  jeg rakk timen, fikk unna det jeg skulle. Så når jeg kom meg hjem så satte jeg med ned med tekopp og frokost/lunsj- Dette er et godt motto. Bare huske det da.

Mens jeg ventet på å bli ropt inn leker man seg litt med filter. Dobbelthaken og det som er kommer frem men hva gjør det? Jeg er ikke på jakt etter det perfekte. Jeg er meg selv rett og slett.  I dag er det 1 dagen til A på praksis, det blir spennende å høre om dagen hans i dag. Jeg er så glad for å se at han kommer mer og mer på sin plass. Så i dag er det fisk til middag, han har jo trening i dag så det blir noe lett og enkelt men det kan og være like bra tenker jeg. Nå er det brette klær som teller. 

Når gutta ser på skrekkfilm.

En av mine største bekymringer var når A skulle flytte hit var at han ikke skulle få seg venner, at de aller fleste i den alderen han er i, har sine venner og sitt nettverk, og det å komme fra en annen del av landet, ikke er ikke lett. Men det har gått veldig bra. Akkurat nå har han besøk av en kompis fra Østlandet, som kom innom for en liten tur, han skal ikke bli her, siden det er skole/ utplassering den uka som kommer men… det gjør meg glad. Men det ble at jeg trakk meg vekk, fordi jeg ikke tør å se skrekkfilmer. Så ja jeg innrømmer det glatt, jeg vet ikke hvorfor men det er sånn, så da står jeg på kjøkkenet. Haha, rette plassen liksom….  Vel jeg hører hva som skjer, så hjelper det?… Not men jeg ser ikke handlingene, men det er kanskje verre for da kan jeg selv danne meg et bilde av hva som skjer. Noe som kan fort bli verre, men men gutta får ha stua for seg selv, men jeg koser meg med film selv jeg, og nyter været siden jeg er inne.  Ute er det fortsatt skikkelig vind men jeg vet samtidig at det er vel typisk Jærsk vær. Men jeg elsker dette været…. sånn nesten. Heldigvis er det ikke sånn hver eneste dag. Men hver årstid har sin sjarm. Eller hva sier du? Men nå… nå er det å holde seg her inne, og så ta det som det kommer. Jeg koser meg på kjøkkenet så det gjør ikke noe egentlig.  Men nå som tiden har gått , og jeg ser hvor fornøyd sønn jeg/ vi har så vet jeg at det var det rette å ta han hjem, la han få være i nytt miljø. Nå er det som om han alltid har bodd her.  Han trives på skolen og han trives i fotballklubben, og han er 100% blid hele tiden. Nå kan mamma hjerte slappe av. Nå er det bare å håpe at filmen er ferdig snart… ellers får jeg vel ratt ikke sove tenker jeg.

Dvaletiden er over

Når jeg nå har satt meg ned med pc, og åpnet bloggen min igjen så stirrer jeg bare dumt på den blanke siden, jeg har liksom ikke noe å skrive om, eller det er helt tomt, jeg vet ikke om det er fordi jeg rett og slett ikke har noe å blogge om, Eller jeg savner inspirasjon en , alle tankene jeg hadde når jeg satte meg ned, de er som blåst bort, ja man kan kalle det er realt hjerneteppe. Jeg har så mye på hjerte men likevel er det som om det atter en gang ikke kommer frem ned til fingertuppene mine, eller hendene mine. Jeg kjenner at jeg blir frustrert. Men jeg tror ikke jeg er alene om det. Men men det går seg vel til.  Jeg tror at vi mennesker kommer til et punkt der man føler at det er så mye mer man vil men …. man får det ikke til. Jeg har derfor bestemt meg for noen små ting. Jeg skal bli veldig mye flinkere til å tenke, jobbe med meg selv, mine tanker. Og at jeg må føle at jeg finner ut hvem jeg er.  Så jeg tar tak, tak i meg selv. 

  • Trening: Jeg tenker at det er på tide å komme i gang igjen, det er på tide, at jeg får ræva i gir og ikke bare er et støtte medlem. For meg handler det om at jeg egentlig trives å være i bevegelse, men at jeg når jeg mistet PT motivasjonen min så mistet jeg en del av den egen vitsen.

 

  • Ut på tur: Hver eneste dag så leser jeg innlegg fra venner om at de har vært der og der, og selv om det er vind og regn så er det noe som holder meg tilbake, men det holder ikke dem tilbake, hvorfor? Jeg vet ikke.

Nå er det ikke mange mål, nå er det ikke mange endringer men jeg har bestemt meg for at de små skritt er viktige.  Jeg har bestemt meg for at det er det beste. Jeg tror at mye av feilen er at jeg går her hjemme og bare luller for meg selv, murer meg inne. Og da blir det mye av det samme. Så nå blir det å ta tak i det som er. Jeg vet at det er mange meninger om det ene eller det andre men jeg skal finne frem den bedre utgaven av meg selv, jeg skal finne frem den indre meg. Jeg vet at det er på tide rett og slett. Kall det at dvaletiden er over. Jeg vet at jeg har så mye å gi av meg selv. Jeg vil ikke være den som henger etter. Jeg er mer verdt enn det. Så jeg er på vei, vei mot en bedre meg. Ha en fin søndag

Når kroppen setter foten ned.

Uansett hva jeg vil så går det ikke, uansett hvor mye jeg prøver så stopper det opp. Kroppen setter på bremsene og jeg kjenner at jeg ikke klarer å gå videre. Jeg vil, jeg vil men jeg får det slettes ikke til, jeg vet at jeg ikke kan styre dette selv. Jeg har valgt å droppe å lytte til kroppen min før og resultatet blir en krasj, så derfor når kroppen nå gjør dette: 

Så vet jeg av erfaring at det er best å lytte. Ja jeg har liksom mottatt medisin men det er ikke den samme virkningen denne gangen som de andre gangene , så jeg vet ikke. Jeg har en periode nå der jeg er ekstra øm i kroppen og kroppen føles som om jeg har satt meg på en kaktus. Jeg sover ikke på samme måte og i dag sto jeg opp med A , og når han hadde kommet seg på skolen, var jeg ganske så raskt under dyna, og det var deilig, ja helt utmerket. Men mest av alt vet jeg at jeg må lytte til kroppens mange signaler. Det er som å stå å vente på grønt lys, man må bare vente, og så er man på beina igjen. Jeg har ikke tid til å bli syk akkurat nå. Ikke at jeg kan bestemme dette. Men jeg kan lære meg å lytte og følge det jeg får beskjed om.Da blir det fortere på beina. Ha en fin kveld

Den beste nyheten jeg kunne få.

God tirsdags formiddag.

Ja da er vi jammen godt i gang med denne uken også og jeg sitter her med tekoppen min og tenker, jeg har hatt noen timer med tårer fordi jeg heiv inn håndkle ang PT utdanningen min, og jeg var enormt skuffet over meg selv men jeg visste jo at det er til det beste. I dag kom det et svar  og det er at jeg kan ta det opp igjen, jeg trenger ikke tenke på det, og at jeg ble ønsket velkommen tilbake og lykke til videre. Og for meg var det den beste nyheten jeg kunne få. Rett og slett så jeg skal ærlig innrømme at jeg felte en tåre eller 5 i morges. Jeg vet at jeg kun trenger å få på plass treningsiveren og gleden igjen så klarer jeg det. I dag er det ny runde hos dyrelegen, få noen svar håper jeg, og så er det vel mer eller mindre planlagt null. Jeg har en del klær som skal ryddes i, og så får vi se hva som dagen går ut med. Håper dere får en fin dag, jeg håper ikke regnet kommer som de sier, men men vi er jo bosatt på Jæren.

Kan man treffes for en kaffekopp eller noe?

I en travel hverdag der man skal få puslespillet til å gå opp er det nok ikke bare meg som kjenner på et savn. Jeg savner noen å drikke kaffe med, skravle i vei og få inspirasjon fra. Jeg er ikke den som har mest venner, og de aller fleste jeg har som venner er i hundemiljøet og de er i arbeid hver eneste dag. Så ha nå tenker jeg? Hva om man etterlyste noen å ta en kaffe med? Går det an? Jeg vet ikke, og jeg har ikke så mange lesere så derfor vet jeg ikke om dette funker, men jeg prøver likevel. Jeg syntes alltid det er artig å treffe nye mennesker og jeg føler at ved å gjøre det på denne måten så kan jeg kanskje, ja bare kanskje treffe nye mennesker, og man trenger ikke være så like heller. Klart at det er ikke ekstremt artig å sitte på kafe med noen som har ekstreme holdninger og elendig menneskesyn, men er du tykk eller tynn, uansett hudfarge og uansett hvor du står i livet så treffes jeg gjerne for en kaffekopp. Hva er vitsen med dette? Jo for det første er jeg overbevist om at dette er en tipp topp måte å bli kjent med nettopp deg, og det er alltid spennende med nye bekjentskap. Og jeg skal innrømme at jeg føler at det er greit at man kan tørre å stå fast på hvem man er som person. Og at man tør å søke nye bekjentskap. Så hva sier du? Jeg tenker at det å tørre å bli kjent med nye mennesker er veldig lærerikt og givende. Så blir du med? Jeg bor jo i Rogaland.