hits

9 r er gtt

9 r er gtt, siden jeg gikk med taktfaste skritt mot postkassen for postlegge brevene som jeg visste ville skape mange meninger hos mennesker jeg  var glad i. Ikke alle ville bli overrasket over brevet de ville f i posten mens andre ville hate meg, og de aller fleste ville kjenne at noe ble rokket ved deres meninger om meg. For 9 r siden forlot jeg gamlebyen min, og bestemte meg for at jeg skulle ta tak i det, og jeg var sikker. Men samtidig er det eller var det en flelse av at jeg skuffet min familie, for jeg visste at nr brevet ble lest opp ville det sies som dette" Chanett vil ikke lengre regnes som en del av vr kristne menighet" og mange ville mene at de s den komme. Jeg sendte mamma et brev fr dette slik at hun ikke trengte f dette slengt i ansiktet. For meg var det viktig at jeg fikk forklare dette for henne. Men jeg visste at de , alts min familie ville bli sret og mene at jeg ikke visste hva jeg gjorde. 

I dag kjrte jeg forbi en mte sal, disse byggene som man vet man har minner fra, bygg der man har vrt samlet, smilt og ledd, man har felt en tre og man har flt seg utenfor , fordi jeg ikke hadde en "normal" familie, jeg var liksom ikke som noen av de andre i menigheten. Jeg vet at det finnes en stor mengde blogger om folk som har forlatt sin tro, og dette vil ikke vre en snn blogg, men jeg mtte skrive av meg de tankene jeg har. Hvorfor? Jo fordi det er i dag det er 9 r siden jeg sendte brevene. Brevene jeg ikke angret p noe , eller jeg angrer fortsatt ikke, men... i dag var det som om en slags ukjent eller kanskje ikke ukjent men en flelse av at jeg opplevde en ny sorg. For meg handler det om at nr man forlater det man kjenner s utrolig godt, s er det som om man m leve p nytt, lre alt p nytt. Man m lre seg oppleve ting. Jeg kjenner at jeg p en eller annen mte fler en slags blandet flelse av bde glede og drlig samvittighet nr jeg pynter til jul. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til f en flelse av uendelig frihet. Jeg kommer aldri til jobbe i mot menigheten, men jeg kommer aldri til vende tilbake. Jeg vet at mamma fler seg ensom fordi hun er den eneste som er med i menigheten enda, mens jeg er ikke utsttt men frafallen. Jepp, jeg er en frafallen, en som sier at jeg ikke vil vedkjenne meg troen.  Jeg er den jeg er i dag, om jeg hadde vrt en annen hvis jeg ikke hadde vokst opp i miljet.... det vet jeg ikke, kanskje... det kan ikke noen si noe om, fordi man ikke kan stille tiden tilbake.Jeg kan aldri ta tiden tilbake, jeg kommer alltid til tenke p tiden jeg har brukt. Jeg skulle ogs satse helt og fullt, eller jeg satset helt og fullt p den troen jeg trodde var det rette, men nr tiden gikk s fant jeg ut at jeg ikke kunne leve etter de prinsippene jeg skulle, jeg kunne ikke se meg selv i menigheten lengre. Jeg fant ikke roen. Og jeg har funnet roen n. Jeg kjenner at jeg er den jeg er, fortiden henger der den henger. Men jeg skal ta vare p de gode minnene for i de rene jeg har bak meg ligger ogs minnene om min bestemor, Alle de tingene vi opplevde sammen.

9 r er gtt og jeg har lrt at det er mye man ikke skal skyve vekk. Uansett om jeg er en del av menigheten eller ikke, selv om jeg ikke er i en menighet lengre s sier jeg at det er mye mellom himmel og jord og det er ingen som skal ta fra meg min mte vre snn. Og jeg tror det jeg tror. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar